2

Vi trenger et nytt sted å bo. Eller ikke akkurat nå da, men ganske snart. Vi bor i en liten toroms, hvor vi så vidt klarte å presse inn ei babyseng ved siden av dobbeltsenga vår, og det er alt for liten gulvplass for den lille til etterhvert skulle leke, krabbe og gå. Det går fint noen måneder til, men før eller siden må vi finne oss noe større.

Derfor har jeg i flere måneder fulgt med på leiligheter til leie på finn. Mange fine leiligheter der ute! (Og noen ganske stygge, hehe...) Dessverre er de aller fleste alt for dyre for vår lommebok. Men innimellom finner jeg den perfekte leiligheten: to soverom, separat kjøkken, tilgang til hage og hele hærligheten for under 12000. Kort og godt et perfekt sted for ei lita prinsesse å vokse opp! Men det slår ikke feil, hver gang står det nederst i annonsen noe sånt som; "Barn og sosialgaranti aksepteres ikke".

Hva er det for noe? Når ble det å ha barn et problem på lik linje med å være sosialklient? Og når ble det akseptabelt å erklære barn uønsket i dette landet? Jeg skjønner jo at det kan være vanskelig å få leie leillighet om man har en stor, siklende, røytende hund med på flyttelasset, røyker som en skorstein eller har flatfyllparty hver helg. Men disse tingene står det nesten aldri noe om i annonsene. Syns hvirkelig folk barn er så bråkete og ekle at de foretrekker å få leiligheten sin skrapt opp av katteklør, rasert av fulle studenter eller marienert i sigarettrøyk, fremfor å la barn bo der? Og er slik diskriminering faktisk lovlig?

Kjenner jeg blir litt provosert....

 

Har noen av dere hatt problem med å få leilighet fordi dere har barn?

Skrevet 01.07.2013. Ligger i kategorien Meninger. 2 kommentarer
3

I følge folkehelseinstituttet ha antallet senaborter på grunn av sykdom hos fosteret økt med over 40% siden 2003. Det er absolutt ikke bare livstruende sykdommer hos fosteret som fører til abort, men "feil og mangler" som for eksempel leppe/gane-spalte, ryggmargsbrokk, Turners syndrom eller at barnet mangler en arm eller finger. Dessuten velger ni av ti kvinner abort dersom det er mistanke om at barnet har downs syndrom. (Du kan lese artikkelen her.)

Hva er det med samfunnet vårt som gjør at vi ikke kan akseptere noen som er annerledes? Ikke en gang bittelittegrann annerledes... Hva er det som gjør at mødre som har ønsket seg et barn, og er glade og lykkelige over å være gravide, finner ut at "nei, dette barnet kan jeg ikke elske, et slikt barn vil jeg ikke ha"? Er vi så opptatt av å bygge perfekte liv, at vi bare vil akseptere perfekte barn som passer inn i glansbildet? Kommer babyer med reklamasjonsrett, hvor vi forventer å kunne returnere "varen" hvis den har feil og mangler?

Mulig jeg er veldig dømmende nå, men jeg forstår det faktisk ikke. Jeg har selv ei venninne som er født med leppe/gane-spalte, og jeg kan ikke forstå at det skal være en grunn til å ønske abort. Selvsagt hadde vi blitt helt knust om vi hadde fått vite at barnet vårt har downs symdrom eller et alvorlig handikap - alle ønsker seg jo et friskt barn. Men det hadde virkelig ikke fallt oss inn å skulle ta bort dette barnet av den grunn.Eller hva tenker dere? Hva hadde dere gjort?

 

 




 

Skrevet 30.05.2013. Ligger i kategorien Meninger. 3 kommentarer
7

I 20 år har jeg sneket meg unna TV-lisensen, men i dag ble jeg tatt. Det ringte på døra, og mannen min gikk for å åpne. Han har jo aldri hørt om TV-lisens en gang (de har ikke sånt i Afrika, komt litt lengre der), så han skjønte jo ikke bæret av hva denne mannen utenfor sto og babla om. Før han fikk ropt på meg, var kontrolløren allerede halvferdig med å fylle ut registreringsskjemaet. Og vips så var vi registrerte lisensbetalere.

Ja,ja, 20 års free ride på fellesskapets bekostning er kanskje nok...?

Ikke helt sikker på hva jeg syns om lisenssystemet, men merker det var mye enklere å være positiv så lenge jeg ikke trengte å betale noe.... Hva tenker dere?

 




Skrevet 07.05.2013. Ligger i kategorien Meninger. 7 kommentarer
4

Da vi bestemte oss for å flytte til Norge, regnet vi med det ville ta et par måneder før mannen min kom til å finne seg en jobb. Han har en mastergrad og masse arbeidserfaring fra hjemlandet, snakker flytende engelsk, og lærte seg fort norsk. Vi skjønte jo at han ikke kunne regne med å gå rett inn i drømmejobben, men en deltidsjobb i i butikk, kiosk, barnehage eller SFO - det kunne vel ikke være vanskelig å få?

Etter to år og en million søknader (sånn ca), skjønner vi at det ikke er så enkelt. Det virker som disse jobbene nå for tida stort sett er forbeholdt svensker. De fleste søknadene får han ikke engang svar på. Så langt har han aldri blitt kallt inn til intervju. En barnehage skrev at de hadde 240 søkere til den 30% stillingen han hadde søkt på, og at han dessverre ikke var den heldige utvalgte.

I mellomtiden har han komt halvveis i en ny mastergrad her i Norge, bestått norskprøve 3 - og er fortsatt på jobbjakt. Hver dag går han gjennom NAV sine sider, og søker på 4-5 aktuelle jobber. Han har også registrert seg hos diverse vikarbyrå, leter etter jobbannonser på firmaers hjemmesider og går på NAV sine jobbmesser. Og han er IKKE kresen - en vaskejobb hadde vært helt fint. Men til og med det virker helt utopisk for øyeblikket.

Det gjør noe med selvbildet når man gang på gang byr seg selv frem i en søknad, uten å være ønsket. Når man ikke en gang er god nok til å bli kallt inn til intervju på en liten vaskejobb - hvor mye verdt er man egentlig da??? Det sliter også på selvtilliten og humøret å føle at han ikke er i stand til å forsørge familien sin og den lille som er på vei.

I hjemlandet var han en lederskikkelse i lokalsamfunnet. En som ble regna med, som folk såg opp til og lytta til. Her er han et absolutt null.Hvorfor er det sånn? Er det virkelig så vanskelig å få jobb i Norge om dagen? Eller er det bare vi som mangler de rette kontaktene?

Noen som har noen gode råd?

 




Skrevet 05.05.2013. Ligger i kategorien Meninger. 4 kommentarer
3

... Må jeg bare si noen ord om russen.

I avisen leser vi om fire nye russejenter som har blitt voldtatt i løpet av helgen. (Og det er bare de sakene som er anmeldt - statistisk sett er det 9 uregistrerte voldtekter for hver voldtekt som blir rapportert til polititet). Fire jenter som har fått livet sitt tråkka på, fordi vi har en overgangsrite som forutsetter at man drikker seg så drita full at man ikke kan ta vare på seg selv. Samtidig har syv unge menn blitt voldtektsmenn. Syv ungdommer som til vanlig sikkert er kjekke, hyggelige gutter med livet forran seg. Dessverre - eller heldigvis - er det liten sjanse for at de skal bli arrestert og dømt for ugjerningen. Men samvittigheten må de (forhåpentligvis) leve med resten av livet. 

På tirsdag stod jeg og venta på flybussen kl 5.00 om morgenen, og ble forbikjørt av russebusser på vei hjem fra nattens festing. Lurer på hvor mye de fikk med seg av undervisning og eksamensforberedelser den skoledagen...?

Det fikk meg til å tenke litt på hva slags forventingspress det er rundt russetiden som fest-tid. Flatfyll, russebusser i millionklassen, festing syv netter i uka - er det det som skal til for å ha ei vellykka russetid? I så fall hvem er det som gir ungdommene våre det inntrykket, at det er sånn det skal være? Vi leser om russeknuter som krever at man drikker så mye at det gir livsfarlig alkholforgiftning. Det går rykter om enkelte skoler som har uoffisiell russeknute for å voldta svartruss. Mens de offisielle russeknutene inneholder ting som å ha sex med 7 personer på 7 dager eller to personer med samme navn på en kveld. Hva med de som ikke har lyst til å være med på alt dette? De som ikke er komfortable med å gå på fylla en måned i strekk. De som kanskje vil bruke slutten av 3. klasse til å lese til eksamen og forberede fremtida si.  Er de taperne? De teite, som er utenfor?

Fant denne betroelsen på Norske Hemmeligheter. (Forresten en blogg som anbefales!)


Les også gjerne innlegget til Emilie på spikelove.blogg.no om hvordan hun opplever russetiden sin.

Hvordan var din russetid? Og hva syns du om russen som tradisjon og overgangsrite?

Skrevet 05.05.2013. Ligger i kategorien Meninger. 3 kommentarer
8

Helt fra jeg såg den lille babyen min på ultralyd for første gang i uke 9, har jeg elsket denne babyen. Elsket henne så høyt som bare en mor kan elske sitt barn. Men hva om ultralyd eller fostervannsprøve hadde vist at noe var galt med henne? Ville jeg fortsatt elske henne like mye? Ville jeg fortsatt ønske å holde henne i armene mine? Se henne vokse opp? Så klart!

Men faktum er at jeg hadde kanskje ikke fått lov. For legene ville gjort alt de kunne for å overtale meg til å ta abort. Hvis jeg hadde stått i mot presset og likevel fullført svangerskapet, ville babyen blitt nektet enhver hjelp til å overleve fødselen, slik som overvåking av hjerterytmen under fødselen, hjelp til å komme igang med å puste på egen hånd eller mat i sonde.

I avisen i dag står tre kvinner frem og forteller om hvordan de ble møtt med fordømmelse og trakasering fra helsevesenet fordi de nektet å ta abort da det ble oppdaget at barna de ventet hadde trisomi 18-syndrom. Den ene kvinnen forteller at legene på sykehuset i forkant av fødselen bestemte at barnet ikke skulle få noen form for hjelp når det kom til verden - heller ikke mat i sonde. Barnet skulle dø fordi det ikke hadde noe sjelsliv eller følelse av å være til, fikk foreldrene beskjed om. Da babyen ble født nektet legene å hjelpe henne puste. Heldigvis klarte barnefaren å få pusten i gang ved hjelp av munn til munn metoden.

En annen kvinne forteller hvordan hun fikk beskjed om at hun måtte ta abort, fordi sykehuset ikke hadde ressurser til å følge opp et barn som hennes. Hun trosset legene, og bar frem sønnen sin. Ole er nå 1 år gammel, og er en vakker, tillitsfull gutt som smiler, ler og babler, som andre babyer.

Ole er født med trisomi 18-syndrom.

 

Så jeg lurer - er egentlig abort kvinnens eget valg? Eller har abort av ressurskrevende babyer blitt en plikt? En ting er i alle fall sikkert; jeg skal aldri ta fostervannsprøve hvis dette er måten helsevesenet møter deg på hvis prøven viser at noe er galt!

Du kan lese avisartikkelen her: http://www.vl.no/samfunn/bedt-om-a-signere-egne-barns-dodsdom/

 

 

Skrevet 04.04.2013. Ligger i kategorien Meninger. 8 kommentarer
0

Det var en skikkelig hyggelig overraskelse at mamma og pappa kom på besøk noen dager i påsken. De hadde med seg mye stasj til babyen, og syns det er stor stas med den voksende magen. Veldig hyggelig å dele litt av denne tiden med dem også. For første gang i mitt liv kjenner jeg faktisk litt på at vi ikke har noe familie i nærheten her vi bor.

Samtidig har mine foreldre en egen evne til å lokke frem trollet i meg; etter 24 timer har jeg på mystisk vis blitt forvandlet til en trassig, tverr og innesluttet tenåring igjen. De styrer sånn! Lar vi oppvasken stå i fem miutter etter middag sånn at maten får synke litt, kaster mamma seg over oppvaskekosten. Og pappa maste fælt om at han ville kjøpe knotter og skru på den nye Malm kommoden vår. Går ikke ann å ha en kommode uten knotter på skuffene, må vite! De babler i vei om alt fra barnedåp til bunadsdeler. Vi har ikke begynt å snakke om vi ønsker å døpe jenta vår en gang! Og insisterer på å handle inn en hel haug med matvarer som vi garantert ikke kommer til å spise opp. For hvem kan vel leve uten et lager av brunost i huset?

Jeg har verdens snilleste foreldre! Men dess snillere og mer velmenende de er, dess tverrere blir tenåringstrollet i meg. Kanskje det blir bedre når jeg blir mamma selv?

Skrevet 01.04.2013. Ligger i kategorien Meninger. 0 kommentarer
6

Noen ganger drømmer jeg at babyen er født og at jeg ammer den eller lignende. Kjempe søte drømmer. Men i disse drømmene er babyen alltid hvit. Det virker som om underbevisstheten min ikke helt har fattet at det ikke bare er min baby dette her. Mannen min er nemlig afrikaner. Så babyen kommer nok til å få mer afrikansk enn norsk utseende. Og de får meg til å tenke litt på hva slags liv denne lille prinsen eller prinsessa kommer til å få.

Vil han bli møtt med ignorante spørsmål som; Hvor kommer du fra egentlig? Og hvordan liker du deg i Norge?

Vil han oppleve å ikke få leiligheter eller ikke bli kalt inn til jobbintervju fordi han har et utenlandsk navn?

Vil han få dritt slengt etter seg på gata eller tatt til sides hver gang han skal gjennom en passkontroll bare fordi han er mørkere i huden enn nordmenn flest?

Jeg ser hvordan mannen min sliter med å finne seg til rette i Norge. Han søker på 5-6 jobber hver eneste dag, de fleste av dem er langt under hans kvalifikasjoner, men likevel blir han aldri kalt inn til noe intervju. Jeg ser hvordan det å være ute og reise er et mareritt - selv om visum og alle papirer alltid er ordnet i god tid på forrhånd. Lenge før han kommer frem til passkontorlløren, blir han nemlig tatt til siden av politi og må pent følge med til et bakrom for forhør. Heldigvis pleier et insisterende nærvær av en hvit kone løse situasjonen før evt fly videre går i fra oss. Men noen ganger er det hvirkelig på hengende håret at det går bra.

I vinterferien hadde vi i utgangspunktet tenkt å reise til Hellas for å få litt sol og varmegrader. Men vi hører så mange historier om vold mot mørkhudede personer i landet, at vi tørr rett og slett ikke reise. Blant annet ble noen asiatiske turister banket opp av en mobb. og en mørkhudet amerikansk turist ble faktisk banket opp av politiet. I Spania og Italia er også rasismen så pass på fremmarsj at jeg er skeptisk til om det vil være behagelig å feriere der.

Er det virkelig en slik verden jeg ønsker barnet mitt velkommen til?

 




Skrevet 13.02.2013. Ligger i kategorien Meninger. 6 kommentarer
2

Ser en spennende dokumentar på NRK om to unge norske jenter som har valgt å gå med Niqab. Fasinerende å høre deres tanker om hvorfor de ønsker å gå med dette plagget. Men enda mer fasinerende å se folks reaksjoner. Hva er det som får folk til å føle at de har rett til å rope fornærmelser etter folk på gata, bare fordi de går kledd litt annerledes? Hva er det som gjør at folk føler de har rett til å kommentere utseende til vilt fremmende mennesker, bare fordi de bruker et klesplagg som er litt annerledes?

Av en eller annen grunn blir nordmenn flest følelsesmessig provosert og moralsk indignert over at noen velger å dekke til ansiktet sitt. Hvorfor er det slik? Eller som jentene selv spør; hva er egentlig problemet? Når lærere forbyr niqab i klasserommet, begrunnes det med behovet for å kommunsere med elevene. Men kan man ikke kommunisere uten å se hele ansiktet? Vi er vel alle vant til å kommunisere i telefon, uten nevneverdige problemer. Og dersom de hadde tatt seg tid til å prøve å snakke med noen jenter i niqab, hadde de kanskje erfart at kroppsspråk og ansiktsuttrykk kommer omtrent like godt frem gjennom et tynt ansiktsslør, så lenge øynene vises.

Da jeg jobbet i utlandet, bodde jeg i en by hvor flesteparten av kvinnene brukte niqab. Jeg oppledvde aldri at det var vanskelig å kommunisere med noen på grunn av dette. Det var heller ikke vanskelig å kjenne igjen de jeg kjente. De kvinnelige studentene jeg underviste, forklarte at for dem gav niqaben dem frihet til å bevege seg fritt i byen, uten at tanter, naboer og potensielle svigermødre kunne sladre om hvor de gikk, hvem de var snakket med og hva de foretok seg. Niqaben var derfor deres måte å oppnå frihet i et samfunn med sterk sosial kontroll. 

I Norge har vi ikke like sterk sosial kontroll. (I hvertfall trodde jeg ikke det, før jeg såg dette programmet.) Men vi har et ganske sterkt sosialt press på utseende. Om å se fresh og perfekt ut til enhver tid. Med sminke, hair extensions og stadige slankekurer. Og om ikke det skulle holde, kan vi alltids ty til botox, silikon og neseoperasjon. Er det rart at noen vil slippe unna alt dette, og rett og slett dekke seg til?

Kanksje det å bære niqab ikke handler om å gjemme den man er, men faktisk å få være den man er på innsiden, uten at folk hele tiden skal dømme en etter det man ser på utsiden?

Men for nordmenn er tydeligvis dette klesplagget så skremmende, at kvinner som velger å bruke det helst skal presses ut av det offentlige rom. Hva er det i vår kultur som ligger til grunn for denne frykten?

 




Skrevet 12.02.2013. Ligger i kategorien Meninger. 2 kommentarer
14

Mannen min måtte trekke to jeksler i dag. Ikke visdomstenner, men helt vanlige jeksler som man trenger for å tygge med. Hvorfor måtte han trekke dem? Fordi vi ikke har råd til behandling. Begge tennene er rotfyllt fra før, men infisert på nytt, og tannlegen sier det vil koste minst 30 000kr å redde dem denne gangen. 30 000 - det har ikke vi råd til!

Lurer på hvordan det hadde vært hvis det samme hadde gjaldt andre legetjenester: "Brukket arm ja, og et komplisert brudd, dette må nok behandles av en spesialist. Blir ikke billig dette nei! Men jeg kan amputere arrmen for en tusenlapp, hvis du vil!"

Skal det være sånn????

Skrevet 02.11.2012. Ligger i kategorien Meninger. 14 kommentarer
1

Intervjuet med den gamle tyske damen Traute Lafrenz-Page under TVaksjonen gjorde inntrykk på meg. Hvordan hun stod opp i mot nazismen, i en tid da hele det tyske samfunnet var hjernevasket til å tro at dette var den rette veien.

Mottoet for årets TVaksjon er "Stå opp mot urett". Det er noe jeg skulle ønske kunne bli sagt om meg: "Hun stod opp i mot urett". Men syns Traute Lafrenz-Page hadde et godt poeng da hun sa; da må du selvsagt først vite hva som er rett.

Hvordan kan vi vite hva som er sant og rett? Blir våre meninger og oppfatninger formet av samfunnet vi bor i? Eller klarer vi å stå opp i mot urett også i vår egen kultur og vårt eget land? Ser vi verden med vestlige øyne, eller klarer vi å se ting også fra afrikansk synsvnkel, fra den muslimske verdens synsvinkel, fra Kina sin synsvinkel.....

Hvordan vet du hva som er rett?



Bildet Den Hvite Rose er inspirert av motstandsgruppen Traute Lafrenz-Page var en del av.

Skrevet 21.10.2012. Ligger i kategorien Meninger. 1 kommentar
6


I dag var jeg i barnedåp. Rørende å se stivpynta , stolte foreldre, besteforeldre og faddere bære barnet frem til døpefonten. Og rørende å se barnet få øst vann over hodet og bli lagt i Guds hender.

Samtidig får det meg til å reflektere. Ca 70% av norske foreldre velger å døpe barna sine. Hvorfor gjør de egentlig det? De aller fleste av dem er jo skjelden innom kirken sånn ellers. Er det fordi det er en tradisjon? En fin måte å ønske det lille barnet velkommen i familien på? Er det en ekstra forsikring, for at Gud skal passe på barnet "sånn i alle tilfelle"? Døper foreldre barna sine fordi de ønsker at de skal være kristne?

Eller er det en kombinasjon av alt dette?

Hva tror dere?

Skrevet 21.10.2012. Ligger i kategorien Meninger. 6 kommentarer
7




So why am I always in a hurry;

and still never anywhere at the proper time?


På etterskudd i livet mitt om dagen! På etterskudd på jobb, på etterskudd med husarbeid, på etterskudd med kontakt med venner.....

Liker hvirkelig ikke å ha det sånn!

Skrevet 19.10.2012. Ligger i kategorien Meninger. 7 kommentarer
29



Den mest vanlige kommentaren her på blogg.no må være "Du er kjempe pen". Og det eneste formålet med alle disse outfit og photoshoot innleggene må jo være å få bekreftet at man er pen nok. Her om dagen las jeg et innlegg av en tenåring som postet bilde av seg selv i underetøyet for å få bekreftet at hun ikke er feit. Hvorfor er det egentlig så viktig å være pen?

Hva er det med dagens samfunn som gjør at unge jenter (og gutter) tror at deres verdi avhenger av skjønnhet, klær og sminke?

En svensk undersøkelse viser at pene mennesker lettere får jobb og høyere lønn enn mindre pene. Kanskje ikke så rart at unge jenter er bekymra for om de er pene nok...

Så kanskje vi alle skal tenke litt over holdningene våre; Er vi hyggeligere mot den vakreste jenta i klassen enn mot den grå musa? Tenker vi at lubne mennesker er litt dumme? Blir vi imponert av siste mote og merkeklær? Og er det sånn vi ønsker å ha det?

 

Skrevet 18.10.2012. Ligger i kategorien Meninger. 29 kommentarer
0

Jeg traff tydeligvis en nerve med innlegget mitt om sexpress og det å være jomfru i går. Jeg har aldri tidligere hatt så mange lesere og fått så mange tilbakemeldinger før. Det er hyggelig! Samtidig skjønner jeg at mange syns dette er et viktig tema som det er litt tabubelagt å snakke om. Det gjør inntrykk å lese at så mange opplever at de var for unge første gang, og at mange angrer i etterkant.

Kanskje vi skulle være flinkere til å bryte tabuet og snakke om disse tingene?




Skrevet 15.10.2012. Ligger i kategorien Meninger. 0 kommentarer
6



En ordfører mot ei skolejente. Makt mot avmakt. Voksen mot barn...

Man skal være forsikitg med å velge side i en pågående rettssak. Om de har hatt sex, om han har sett på dem som kjærester, om han virkelig ble sjalu og aggressiv da hun fikk seg kjæreste på sin egen alder - ja det kan vel strengt tatt ikke jeg vite. Men noe vet vi jo. At de har vært på overnattingsturer sammen, delt hotellrom og seng, det har ordføreren innrømmet. Og for meg er det grenseoverskridende adferd mer enn nok.

Derfor syns jeg det er utrolig trist å se en tendens til at jenta og familien hennes blir mistenkeliggjort. "Vi har andre opplysninger om jentas familiesituasjon" sier forsvareren i en overskrift i aftenposten. Heldigvis er det ikke jenta eller hennes familie som står på tiltalebenken. Da burde de også slippe å forsvare seg og sin livssituasjon.

Jeg er også rystet over å se kommentarer på facebook og andre steder om at "Hun sikkert var med på det selv", Dersom en 50 år gammel mann har sex med ei 13 år gammel jente er det totalt irrelevant om "hun har vært med på det selv" eller ikke. Det er et overgrep. Kort og godt. Uansett.

Så kanskje vi også skulle stille oss opp utenfor rettslokalene i morgen? Bare sånn at hun skal vite at hun ikke er alene.

Skrevet 10.10.2012. Ligger i kategorien Meninger. 6 kommentarer
2

Trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg så julemarsipan i kassa på Rimi i dag.

I september!!

Seriøst???

Er jeg den eneste som føler verden går beserk når man ser sånt, eller?

 

 




Skrevet 29.09.2012. Ligger i kategorien Meninger. 2 kommentarer
Sunniva Lykke

Jeg er ei 34 år gammel jente, gift med Mannen og mamma til verdens vakreste Thea som ble født juli 2013. Her skriver jeg om hverdagens små og store gleder, bekymringer, tanker, håp og drømmer. Velkommen til bloggen min!

hits