7

Den frste uka etter spontantaborten gikk ganske bra. Etter et dgn var smertene borte, og jeg flte meg bedre og sterkere dag for dag. Etter ei uke tenkte jeg at n var det over, og jeg kunne begynne legge dette bak meg. Men p onsdag kom plutselig smertene tilbake. Jeg ringte sykehuset, med de sa det var helt normalt, og at jeg bare skulle ta masse smertestillende. P torsdag var jeg litt bedre, og klarte fem timer p jobb. Men p fredag mtte jeg dra hjem igjen etter to timer. Flte meg utrolig slapp og drlig, og smertene ble bare verre og verre. Utp kvelden var smerte nesten like ille som den kvelden jeg abortere. Det var s vondt at jeg lg og hylgrein. Ringte sykehuset igjen, men de sa det var utaktuelt ta meg inn s lenge jeg ikke har feber. Og at smertene bare kom av at livmoren trekte seg sammen. Da jeg vknet i dag tidlig fltes det som en dampveivals hadde kjrt over magen min. Hver gang jeg trekker pusten dypt, er det som det gr et spyd fra ribbeina og ned gjennom magen mot underlivet. Og den er s m at et lite kjrtegn fra mannen min, fles som bli bokset i magen. Men tross alt er det vel fremgang fra i gr....

Noen som har noen rd eller erfaringer?

Skrevet 25.08.2012. Ligger i kategorien Barnlshet. 7 kommentarer
5
I dag hadde vi time p Rikshospitalet. Vi har ftt innvilget tre forsk med inseminasjon, mens vi venter p prverrsbehandling. Og i dag skulle vi egentlig lrt alt om hormonspryter og andre ting vi m vite fr vi setter i gang. Vi var ganske spente p denne timen. Siden jeg akkurat har hatt en spontanabort regnet vi med at vi ikke kunne sette igang med inseminering umiddelbart. men vi var veldig usikre p hvor mye utsettelser det ville bli. Vi hadde sett for oss forskjellige senarioer, men ikke i vr villeste fantasi hadde vi sett for oss hva legen skulle si. Han innledet nemlig hele samtalen med; Jeg er redd jeg har drlige nyheter....
Det viser seg at mannen min er kronisk brer av hepatitt B. Dermed vil vi ikke kunne f noen som helst fertilitetsbehandling ved noe sykehus i Norge. Noen gang.
Jeg ble helt lamsltt. Vi aner ingenting om hepatitt B, og drog sporenstreks hjem for lese p Wikipedia. Fare for leversvikt og leverkreft - det er jo alvorlige greier. Men mest er jeg skuffa over at vi ikke kommer til f hjelp til lage en baby. Legen foreslo at vi kunne utforske mulighetene for f hjelp i Sverige eller Danmark. Men jeg vet ikke... Akkurat n virker det litt uoverkommelig...
Heldigivs vet vi jo at vi klarte bli gravide sist mned. S kanskje vi bare skal hpe og be om at vi klarer det p egenhnd en gang til? Og at vi klarer beholde det denne gangen... Mirakler kan jo skje!
Skrevet 23.08.2012. Ligger i kategorien Barnlshet. 5 kommentarer
0
Da jeg mistet den lille spiren vr sist uke, var legevakten redd for at det kunne vre graviditet utenfor livmoren. Jeg skremte de nok litt med besvime og greier, s de sendte meg rett til Ullevl sykehus med ambulanse. Det har jo vrt mye snakk om kaos p Ullevl etter sykehussammenslingen, og det fikk jeg virkelig merke den natta.

Da ambulansen stoppet utenfor ambulanseinngangen til kvinneklinikken, var dra stengt. "Dette har jeg faktisk aldri opplevd fr, s lenge jeg har jobbet som ambulansesjflr", mumlet den ene sjfren. "Men s har jeg jo bare jobbet her i 12 r..." De prvde ringe p en ringeklokke, men ingen svarte. I mens stod jeg der ute og frs, og bare gjorde mitt beste for ikke synke sammen p asfalten. De ringte til ndsentralen for hjelp, og minuttene sneglet seg avgrde. Akkurat da jeg fant ut jeg ikke klarte holde meg p beina lengre, og la meg inn i ambulansen igjen, gikk dra opp. Jeg stablet meg p beina igjen, og ambulansepersonellet fulgte meg inn i resepsjonen. Men der var alt stengt. "Har de flyttet?" Ambulansemennene virket helt forvirret, og las p et oppslag p dra, fr de konkluderte med at avdelingen tydeligvis har flyttet opp til andre etage.
Inn i heisen igjen, og lettelsen var stor nr vi traff ei dame i hvit frakk i etasjen over. Men nei... "Her er det stengt! Vi tar ikke imot noen pasienter om natta - det har vi ikke gjort i hele sommer!" Sykepleiren var sint over at ambulansepersonellet ikke hadde ftt med seg at avdelingen hadde vrt nattestengt i to mneder, og ambulansepersonellet var forvirret, fordi legevakten tross alt hadde avtalt med legen p sykehuset at jeg skulle komme. Og mens de kranglet, mtte jeg st i gangen, uten s mye som en pinnestol i sikte, og bare konsentrere meg om holde meg p beina. Heldigvis hadde smertene begynt avta noe, men jeg tror sykepleieren la merke til at jeg var ganske bleik om nebbet, s hun avbrt kranglingen, og sa at avdelingen i 7. etasje nok kunne ta i mot meg.
Atter en gang inn i heisen. Og denne gangen fant jeg endelig en stol jeg kunne sette meg p, mens sykepleieren tok i mot meg, prvde ta blodprver, og fikk tak i legen. Endelig fikk jeg hjelp!

Men historien endte ikke der - dagen etter skulle jeg ringe til det oppgitte telefonnummeret for lit rd. (Siden jeg var helt i svime og ikke fikk med meg hva legen hadde sagt natta fr.) Men da kom jeg frem til fdeavdelingen, og de kunne ikke si noe som helst om spontanabort. Og ikke visste hun hvor jeg skulle ringe heller. En halvtime etterp ble jeg ringt tilbake av en sykepleier fra riktig avdeling. Nummeret jeg ringte var nok riktig - jeg mtte bare trykke 2 for velge snakke med sykepleier, bare vente for "andre henvendelser" i hp om f snakke med en ordentlig ekte lege, vil nemlig fre deg til fden. Det skulle jeg jo ha skjnt!

Jeg m understreke at bde leger, sykepleiere og ambulansepersonell gjorde sitt beste for hjelpe meg. Men mangelen p system, informasjon og kommunikasjon er skremmende! Som ambulansesjfren sa; "Det var bra det ikke var en fdsel, for da hadde hun fdt ute p parkeringsplassen!!
Skrevet 22.08.2012. Ligger i kategorien Barnlshet. 0 kommentarer
10
Da jeg skulle legge meg i gr kveld, fikk jeg plutselig ekstreme menssmerter. S ekstreme, at jeg lg i senga og grein av smerte. Da vi ankom legevakten, var smertene enda verre, og jeg besvimte under innsjekkingen. P legevakten fryktet de svangerskap utenfor livmoren, og jeg ble sendt med ambulanse til Ullevl. Der fikk jeg tatt innvendig ultralyd, og det ble konstantert at det "bare" var en spontanabort. S n sitter jeg her med fire Cytotec tabletter, som jeg vet bare skal fremkalle mer smerter og bldninger....

Vi hadde nsket oss s inderlig denne babyen - jeg vil aldri glemme gleden i ynene til mannen min da jeg viste han den positive graviditetstesten.
N er det bare trist....
Skrevet 13.08.2012. Ligger i kategorien Graviditet. 10 kommentarer
6

Den blodige uttfloden har kt de siste dagene, og n har jeg mrkebrun utflod, omtrent som p siste dag av mensen. Noen sier at dette kan vre normalt, andre at det kan vre tegn p at fosteret er ddt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Men kombinert med at jeg ikke har noen klassiske graviditetssymptomer, begynner jeg bli skikkelig bekymra. I gr brt jeg sammen i krampegrt i armene til mannen min, ovebevist om at det ikke blir noen baby p oss - i hvertfall ikke denne gangen. Jeg fikk ikke time hos fastlegen min fr om tre uker, men p manag skal jeg ringe legekontoret igjen, og prve tvinge de til gi meg time hos en eller annen som kan sjekke ut hva som foregr. Kryss fingrene for meg!

Skrevet 11.08.2012. Ligger i kategorien Graviditet. 6 kommentarer
3

I grunnen s fler jeg meg ikke s veldig gravid. Jeg mener, jeg har ikke det aller minste snev av morgenkvalme, og det er jo det sikreste tegnet p at man er gravid, ikke sant? Ikke plages jeg av svimmelhet eller andre typiske graviditetsplager heller. Jeg vet ikke helt hvorfor, men plutselig ble det viktig fle at jeg er gravid. Kanskje fordi underbevistheten sier meg, at hvis jeg ikke kan kjenne at jeg er gravid, s er det kanskje ikke virkelig..?

S i dag har jeg lett etter symptomer; finnes det ikke et eneste lite graviditetssymptom her da? Joda!

  • Jeg er veldig trett og sliten. Bare det g p butikken er en hel dagsreis, og jeg er helt utslitt etterp. Har trodd at det skyldes at jeg har vrt veldig forkjla, men ettersom forkjlelsen gr over, begynner jeg forst at dette kanskje kommer av noe helt annet....
  • Mensmurringer, srlig nr jeg har vrt i aktivitetet og begynner bli litt sliten. Dessuten spor av blod i utfloden. Til begynne med s jeg disse tingene som tegn p at mensen var p vei, og at jeg ikke var gravid. Men n begynner jeg tenke at det kanskje er en del av graviditetssymptomene.
  • Jeg har blitt hysterisk for f i meg bakterier. Alle som kjenner meg, vet at dette er absolutt ikke likt meg. Men i dag har jeg desinfisert kjleskapet. Og nr jeg lager mat, springer jeg og vasker hendene annethvert sekund. For kanskje det var bakterier p den skapdren jeg tok p akkurat n..?
  • Strikkedilla, avdeling for nestingsyndrom.

Er det vanlig kjenne at man er gravid de frste 5-6 ukene?

Hvilke graviditetsymptomer har dere andre opplevd i begynnelsen av svangerskapet?

Skrevet 09.08.2012. Ligger i kategorien Graviditet. 3 kommentarer
4

I dag fikk jeg bare s fryktelig lyst til begynne strikke et babyteppe til den lille. Hadde noe fint beige Mohair garn liggende, og fant en oppskrift p garnstudio.com. I oppskriften har teppet egentlig striper, men jeg syns det blir ganske fint ensfarget ogs.

Hva synd dere? Er det noen andre der ute som har noen prosjekter p gang?

M innrmme at jeg tok en tur innom et par babybutikker i dag ogs. Zara har utrolig mye fint babyty! Men det fr vente et par mneder til.... Jeg trr i alle fall ikke begynne handle noe fr etter uke 12. Nr begynner dere andre handle inn til babyen?

Skrevet 08.08.2012. Ligger i kategorien Graviditet. 4 kommentarer
4

Det har gtt noen timer siden testen viste "GRAVID", og vi begynner s smtt venne oss til tanken om at det finnes en liten babyspire inne i magen min. Fortsatt trr jeg ikke helt slippe gleden ls, tanken p at det kan g galt ligger i bakhodet, og jeg m stadig vekk en tur p do, bare for sjekke at jeg ikke har noen bldninger. Samtidig har jeg en flelse av at det vil g bra ogs, og for hver time som gr blir jeg tryggere p at vi skal faktisk bli foreldre til en liten skatt! S jeg har allerede begynt tenke p hva vi m kjpe inn, hvordan vi kan mblere leiligheten for f plass til barneseng og stellebord, osv. Og hva med navn? Som dere skjnner, her er det mange tanker p en gang!

I flge terminkalkulatoren til babyverden.no, skal den lille spiren komme til verden 8. april. Og i morgen begynner det lille hjertet sl - er det ikke fantastisk!

Skrevet 07.08.2012. Ligger i kategorien Graviditet. 4 kommentarer
15



Skrevet 07.08.2012. Ligger i kategorien Graviditet. 15 kommentarer
2

Fr jeg skulle ta Laparoskopi, leste jeg en del om andres erfaringer p nettet. Jeg ble relativt skremt av det jeg leste, og jeg syns ikke alt stemte med mine erfaringer. Siden det er ganske mange der ute som gr igjennom en lap, tenkte jeg skrive litt om hvordan jeg opplevde min operasjon p Ullevll sykehus.

jeg mtte opp fastende tidlig om morgenen. Ble registrert i resepsjonen, og bedt om vente p venterommet. Det var en annen dame som hadde time samtidig som meg, men siden vi var de frste pasientene denne dagen, var ikke venterommet s fullt enda. Etter noen minutter kom en sykepleier og viste meg inn til en garderobe, hvor jeg skiftet til sykehusklr, og lste inn tingene mine i et skap. Jeg hadde ikke med meg innesko, men det gikk greit g p sokkene, med snne bl sykehus-fothetter utenp. P dette tidspunktet ble mannen min bedt om g - det er ikke plass til prrende p avdelingen. Etterp ble jeg bedt om g p do og avgi urinprve i en kopp for graviditetstest, samt barbere meg nedentil, ned til sprekken. Fikk utdelt en barbermaskin som var enkel bruke, men jeg syns det var klumsete barbere meg p en liten do, og visste ikke helt hvordan jeg skulle unng sle hr p gulvet. (Pleier alltid gjre snt i dusjen jeg - *rdme*)

Deretter tok jeg plass p venterommet igjen. Snart kom legen som skulle utfre inngrepet og snakket med meg, og forklarte litt om hva de skulle gjre. Jeg ble kjempe glad for se at det var samme gynekologen som jeg hadde vrt hos p Rikshospitalet. Det fikk meg til fle meg mye tryggere med en gang. Straks etter kom sykepleieren tilbake, og bad meg g og tisse en siste gang, fr jeg ble fulgt inn p operasjonsstua.

Operasjonsstua s typisk utrivelig ut, med masse teknisk utstyr. I midten av rommet stod en smal benk, med armbrett stikkende ut, omtrent som et kors. Det minnet i grunn mest om snn benk jeg har sett p TV de bruker i USA nr de henretter noen med giftspryte. Snn rent bortsett fra gynekologibylene i fotenden da... Men de hyggelige sykepleierene fikk meg likevel til fle meg relativt trygg og tilpass. Jeg ble bedt om sette meg p fotenden og ta av trusa. Deretter la jeg meg ned, armene ble festet ut til sidene p armbrettet, og jeg fikk veneflon. Og det er alt jeg husker! Fr jeg vkner inne p oppvkningen, av at sykepleierene holder p koble meg av surstofftilfrselen (?) og ber meg om puste. Det fles som bli vekket fra en tung svn, og et lite yeblikk skjnner jeg ikke hvor jeg er og hvorfor disse menneskene maser p meg. Men det tar bare et par sekunder, s jeg er vken og klar.

Jeg har ikke noe vondt nr jeg vkner, men kroppen fles litt m og utilpass.Jeg fler ganske raskt et desperat behov for tisse, og blir fulgt ut p doen. Det er s vidt jeg klarer subbe beina over gulvet, og jeg sjangler litt, men det gr greit. Jeg m helt ut i gangen og forbi venterommet som er fullt av folk, til den samme doen som jeg brukte fr operasjonen. Vell tilbake i senga, gr det ikke mange minutter fr jeg kjenner meg kjempe tissetrengt igjen. Samtidig har jeg en uro i kroppen som gjr det vanskelig slappe av og ligge i ro med beina. N begynner oppvkningen bli gaske full (5-6 senger utenom meg) og sykepleieren har ikke tid til flge meg ut, men jeg fr lov til g aleine. Det gr fint, og nr jeg kommer tilbake fr jeg noe beroligende mot uroen i kroppen, samt at de slutter gi meg intravanst veske, snn at jeg ikke skal bli s tissetrengt. Etter dette fler jeg meg mye bedre, og slapper av, mens jeg venter p at legen skal komme og informere meg om operasjonen. Jeg fr ogs litt mat, men det var typisk sykehus mat, trt brd med plegg, og ikke mye skryte av.

N legen har vrt der, har jeg vrt p oppvkningen i 2-3 rimer, og sykepleiren forslr at jeg kler p meg og drar hjem. Jeg ringer etter mannen min, og gr ut i garderoben. Det er litt vanskelig f p seg klrne selv, srlig bye seg ned for ta p bukse, sokker o.l. Jeg klarer ogs miste veska p gulvet, snn at alt innholdet ble spredt utover gulvet, og jeg mtte bye meg ned for plukke opp. Da syntes jeg synd p meg selv, og skulle veldig nske at enten mannen min eller en sykepleier kunne ha vrt der og hjulpet meg, men det gikk da p et vis. Etterp tar sykepleiren meg med inn p et lite rom for snakke om hvordan jeg skal stelle srene og slikt. Deretter ringer hun etter taxi til meg. Nr jeg kommer ut i gangen, sitter mannen min og venter, og etter f sekunder er taxien der ogs.

i dagene som fulgte hadde jeg litt vondt i srene nr jeg skulle sette/legge meg ned, reise meg opp eller bye meg. Jeg hadde ogs litt vondt nr jeg gikk utendrs eller overanstrengte meg. Smertene var aldri sterke, men jeg var ganske trtt og slapp, s jeg satt stort sett og sg p TV de frste dagene. S lenge jeg satt i ro, hadde jeg ikke noe vondt i hele tatt. Etterhvert fikk jeg vondt i ryggen av vre s mye i ro, s jeg prvde bevege meg mer. Jeg var sykemeldt i 5 dager, og det var godt. Jeg jobbet ogs litt kortere dager i uken etter, fr jeg fikk kreftene tilbake for fullt.

Srene gror fint, jeg skiftet bandasje nr jeg dusjet, men ellers gjorde jeg ikke noe med dem. Bandasjen var p i ca 2-3 uker, mest for unng at de skulle skrape mot bukselinningen. Det ble ikke noe arr.

Skrevet 06.08.2012. Ligger i kategorien Barnlshet. 2 kommentarer
Sunniva Lykke

Jeg er ei 34 r gammel jente, gift med Mannen og mamma til verdens vakreste Thea som ble fdt juli 2013. Her skriver jeg om hverdagens sm og store gleder, bekymringer, tanker, hp og drmmer. Velkommen til bloggen min!

hits