13

Det er tydeligvis ikke enkelt! Thea vil stort sett bare sove så lenge hun får ha puppen min som hodepue. Derfor sitter jeg her i lenestolen og skriver blogginlegg med venstre hånd, mens jeg holder henne med den høyre. Og derfor har hun sovet sammen med oss i dobbeltsenga siden den dagen hun ble født. Resultatet er at pappaen blir forvist til å balansere ytterst på madrasskanten, i redsell for å knuse henne - eller helst sove på sofaen. Ikke særlig holdbart i lengden!

Derfor ble vi enige om at nå når hun har blitt tre uker, skulle vi begynne å øve på å la henne sove i sin egen seng. I går kveld stelte jeg henne, ammet, og la henne sovende ned i sengen sin kl halv ti om kvelden. Perfekt! I alle fall i hele tretti sekunder. Pang! Der slo hun opp de store øynene sine på vidt gap, og satte i et kjempe hyl.  Vi bysset og trøstet, gråten stoppet, men ikke tale om at hun ville sove mer, eller ligge alene så mye som et sekund. Kl 12 var jeg stuptrøtt og gikk og la meg, sammen med henne, mens pappaen installerte seg på sofaen. Hun var blid og fornøyd så lenge hun fikk ligge tett inntil meg og suge på puppen. Men sove? Ikke tale om! Øynene var store som tinntallerker. Kl ett sovnet jeg, og regner med at hun eterhvert gjorde det samme. I tre tiden våknet hun igjen. Vi byttet bleie, ammet til hun sovnet igjen, og lurte henne opp i sin egen seng. Denne gangen gkk det bra - i hele 30 minutter. Så satte hun i et kjempe vræl som sikkert vekket hele blokka, og fikk komme opp til meg igjen.

Vell, vel... 30 minutter er kansje ikke så ille på første forsøk....?


(Bilde fra min-mave.dk)



Hvordan fikk dere babyen til å sove alene?

Er det bare jenta vår som vil ha kroppskontakt hele tiden?

 

#baby #sove #samsoving

Skrevet 31.07.2013. Ligger i kategorien Mamma. 13 kommentarer
2

Siden fotografen sviktet oss i går, har dagenns prosjekt vært et realt fotoshoot av prinsessa. Syns jeg fikk noen skikkelig blinkskudd - til pass for den fotografen at han gikk glipp av muligheten til å ta bilder av den fineste modellen i verden! Det eneste som er dumt, er at kameraet vårt ikke er av særlig god kvalitet, så bildene egner seg nok ikke til forstørrelser.

Skulle ønske jeg kunne vise dere alle de søte bildene! Men avtalen jeg har med mannen min, er at jeg kan skrive om privatlivet vårt her på bloggen, så lenge jeg ikke poster noen bilder av oss. En avtale som er fair enough syns jeg! Derfor blir det bare dette tåbildet i denne omgang, som en aldri så liten smakebit...

 




Skrevet 30.07.2013. Ligger i kategorien Mamma. 2 kommentarer
16

Vi drømmer-  om et idyllisk nabbolag, der det er lett å bli kjent med naboene sine, og hvor Thea kan springe ut og leke når hun blir litt større. (Finnes det egentlig sånne nabolag lengre??)

Vi leter rett og slett et nytt sted å bo. Litt utenfor Oslo, men helst ikke lengre unna enn at det er mulig å pendle om nødvendig. Har sett på noen skikkelig fine, og ikke minst relativt rimelige, hus på steder som Spydeberg, Askim, Eidsvoll og Mysen. Men vi vet absolutt ingenting om disse stedene! Er det egentlig steder vi kan tenke oss å bo? Kanskje for resten av livet? Råd mottas med takk!

Bor du på ett av disse stedene - eller et annet sted i pendleravstand til Oslo?

Hvordan er det å bo der?

Hvordan er det for barna?

Er det lett å bli kjent med folk når man kommer utenfra?

Hvordan er jobbmarkedet?

Vil du anbefale meg å flytte dit?

 


Her er noen av husene vi har sett på.

 

#Eidsvoll #Mysen #Spydeberg #Askim #pendletiloslo #nyttstedåbo #godenaboer

Skrevet 30.07.2013. Ligger i kategorien Livet. 16 kommentarer
0

Jeg har tidligere skrevet om hvordan fødselen startet (her) og hvordan den gikk (her), men jeg tenkte jeg skulle skrive litt om timene og dagene på barsel også. Før fødselen lurte jeg nemlig veldig på hvordan det ville være: Hva burde jeg ha med meg?  hvordan ville det være? Hvilket utstyr fantes på rommet? Hvor mye hjelp ville vi få? osv.  I tilfelle det er andre som lurer; her er min opplevelse av oppholdet på ABC sin del av sykehushotellet på Ullevål. På slutten av innlegget kommer det også litt praktisk info.

Siden jeg hadde blit overflyttet til vanlig fødeavdeling i siste fase av fødselen, tok det noen timer før jeg fikk komme tilbake til ABC. Først måtte jeg ligge i ro i senge i to timer, før jeg fikk lov til å stå opp. I mellomtiden fant mannen litt mat til meg, som han matet meg med, mens jeg låg med lille Thea i armene. Da tiden var inne til å stå opp, merket jeg hvor mørbanket jeg var, både "der nede" og i resten av kroppen. Det var omtrent like vanskelig å komme seg ut av senga som etter den gangen jeg hadde lapraskopi. Virket også som jeg hadde strekt en muskel i brystet, så det var vanskelig å puste når jeg stod oppreist. Klarte likevel å stavre meg ut på badet, bestod "tissetesten", tok en rask dusj, og fikk hjelp av mannen til å tørke meg og få på undertøy. Etter denne prestasjonen var jeg så utslitt, at jeg måtte ta en pause i senga, før barnepleieren fulgte oss over til ABC.

Det var deilig å komme på plass på rommet vårt på hotellet,. Her kunne både jeg og mannen min ligge sammen i dobbeltsenga, og bedundre dette lille vidunderet liggende mellom oss. Etter et par timer hadde det lille vidunderet bæsjet, og det var tid for vårt første bleieskift. Jeg  følte meg fortsatt ikke i form til å stå på beina, så vi bad en av jordmødrene vise pappaen hvordan han skulle gjøre det. Det var egentlig helt perfekt, for da ble det liksom han som ble eksperten, og kunne lære meg hvordan man skal gjøre det etterpå. Mannen min kommer jo i fra en kultur hvor det ikke er vanlig for menn å gjøre sånt, og han var ganske bestemt på forhånd at han aldri ville skifte bleie. Men når babyen var der, var han bare stolt og glad over å kunne ta seg av datteren sin.

På forhånd hadde jeg lest at vi måtte gå ned i kafeen for å spise og at det ikke var lov å ta med mat opp på rommet. Derfor hadde jeg pakket flere forskjellige antrekk som jeg hadde  forestilt meg skulle være noenlunde behagelige å bruke blant folk i timer etter en fødsel. Men jordmor beroliget oss med at det ikke var noe problem at mannen min gikk ned og hentet mat til meg. Heldigvis - hadde jo sett temmelig dumt ut om jeg skulle stått og spist i kafeen!

Det første døgnet var oppfølgingen fra jordmødrene helt fantastisk. De var ikke påtrengende, men kom og snakket med oss og gav oss en liten "debriefing" da vi kom fra fødeavdelingen. Deretter kom nattevakten innom og hjalp oss med det første bleieskiftet. Neste dag kom også både dagvakten, kveldsvakt og nattevakt innom og hilste på oss da de kom på vakt, gav råd om amming, og sa at vi bare kunne komme ut på vaktrommet og spørre dersom det var noe vi lurte på. Den dagen vi skulle reise hjem derimot, såg vi ikke snurten av noen jordmor, og vi måtte til slutt gå ut på vaktrommet og spørre om det var noe som skulle registreres eller gjøres før vi kunne dra hjem. Dessuten begynte vi å bli temmelig bekymra for at Thea virket slapp og vi var redd hun ble dehydrert i varmen, siden melken ikke hadde komt ordentlig i gang. Vi fikk vite at vi ikke kunne dra hjem før det hadde gått nøyaktig 48 timer, fordi Føllings test (en blodprøve som tas i helen) ikke kunne tas tidligere. Hun tok også og vekte Thea, for å sjekke at hun ikke hadde gått ned for mye. Vekten var heldigvis fin! Til slutt hadde hun en utskrivingssamtale med oss, med diverse standardtemaer og informasjon. Dermed var vi helt klare til å dra da de kom inn for å ta blodprøven 48 timer etter fødselen. Nå var nemlig pappaen lei av å være på et lite hotellrom! Hjemturen tok vi også til fots - først og fremst fordi jeg ikke orket tanken på å skulle sette meg inn i en taxi. Kjempe koselig å spasere hjem på Theas aller første trilletur!

Her er litt praktisk info som jeg lurte på da jeg skulle pakke sykehusbaggen:

Utstyr på rommet:

  • Dobbeltseng med sengetøy
  • Sykehusbabyseng med madrass, dyne og sengetøy
  • TV
  • Minikjøleskap
  • To lenestoler og et lite sallongbord
  • (Det er lite gulvplass på rommet)

 

Utstyr på badet:

  • Håndklær
  • Håndsåpe
  • Dusjsåpe i dispenser
  • Stellematte
  • Bleier til baby
  • Bleiebukser til mor
  • store bind (som er behagelige å ha inni bleiebuksen, fordi de er mykere)
  • Helt normalt dopapir - hverken spesielt mykt eller spesielt hardt

Hårføner kan vistnok lånes i resepsjonen - men den er sansynligivis beregnet på hår og ikke andre ting...

 

Det fins ikke:

  • Sånn liten hånddusj ved doen (men den vanlige dusjen er rett ved siden av)
  • Klær til babyen
  • Våtservietter eller kluter til å vaske babyen med

 

Måltider:

  • Frukost, lunsj, middag og kvelds. Buffet i kaffeen. Storkjøkkenmat av helt ok kvalitet.
  • Det står en person ved inngangen til kafeen og krysser av romnummeret ditt.
  • Hvis du vil ha maten med deg opp på rommet, får du papptallerkener av henne.
  • I tillegg har ABC et lite kjøkken med toast, knekkebrød og enkelt pålegg i porsjonspakninger, men det tror jeg ikke finnes på resten av hotellet.. 

 

Rutiner før utskrivning:

  • Sjekke vekten til babyen
  • Utskriviningssamtale
  • Blodprøve, føllings test, tas i helen. Kan ikke tas før etter nøyaktig 48 timer

 

#barsel #ABC #sykehushotell #fødselshistorie #ullevålsykehus #sykehusbagen #fødsel

 

 

 

Skrevet 29.07.2013. Ligger i kategorien Mamma. 0 kommentarer
1

I dag hadde vi time hos fotografen. Hadde gledet meg til dette i flere uker, og var kjempe spent på om det ville svare til forventningene. Tenk om hun bare kom til å skrike hele tiden? Men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg for det. Etter å ha tatt buss over halve byen med en tre uker gammel baby, kom vi nemlig til låst dør! Prøvde å ringe dem flere ganger, og la igjen beskjed på svareren, men fikk ikke kontakt. Så etter å ha ventet et kvarter, drog jeg rett og slett bare hjem igjen. Etter tre timer har de forresten fortsatt ikke ringt tilbake. Så Jojo Studio anbefales ikke - rett og slett useriøst. Tror ikke jeg bryr meg med å gi dem en ny sjanse, og nå begynner hun snart bli for stor for babyfotografering også, så tror vi bare kommer til å prøve ta noen bilder hjemme i stedet.

Men utrolig surt - hadde gledet meg på de fotografbildene.

Dustefotograf!!!!!

 

#nyfødtfotografering #dustefotograf #jojostudio

Skrevet 29.07.2013. Ligger i kategorien Mamma. 1 kommentar
3

Før fødselen hadde jeg ikke ofret ammeklær en tanke. Heldigvis! For i så fall hadde jeg helt sikkert kjøpt en masse dyre klær som jeg absolutt ikke ville fått bruk for. Jeg hadde jo kikket litt på ammeklærne til Boobs - det er klær som sikkert er gode, men absolutt ikke særlig pene, og hysterisk dyre. Veldig glad for at jeg ikke kjøpte noe! Derimot kjøpte jeg meg en ammenattkjole og to ammebher. Har hatt på meg den ene bhen en gang, nattkjolen har aldri blitt brukt, og kommer ikke til å bli det heller. Syns nemlig det er mye enklere og koseligere å sove i bar overkropp, slik at Thea har fri adgang til puppen hele natten. Ammebhen kommer jeg nok til å bruke mer etterhvert, men foreløbig er brystvortene så såre, at det er mer behagelig å gå uten bh under klærne.

Likevel, det er faktisk ikke så lett å amme i allslags klær, særlig ikke ute blant folk. Du føler deg sånn passe lur når du skal ta frem puppen til en hylende baby i ett selskap, og oppdager at du har på deg kjole som er tett i halsen. Hva gjør man da? Jo, legger en pute på fanget til å dekke det viktigste (takk Gud for strømpebuksen!), og bretter opp kjolen så prinsessa får det hun vil ha. Og så lærer du å tenke litt bedre gjennom hvilke klær som er ammevennlige til neste gang...

Det jeg har funnet ut, er at alle klær med knapper er ammevennlige. Har en myk, romslig singlet under, og så en bluse, skjorte, genser eller kjole med knapper til minst godt nedenfor puppene over. Dermed er det bare å knappe opp, hekte singletten under puppen, og maten er servert!

Siden jeg fortsatt er litt øm "der nede", og har litt igjen før jeg har funnet tilbake til den gamle fasongen min, syns jeg også det er mest behagelig å bruke kjoler eller myke tights med lange bluser over, heller enn de trange jeansene mine.

Her er litt ammeklærinspo - my style:

(Bildene er fra zalando.no)



#ammeklær #mamma #inspo

Skrevet 28.07.2013. Ligger i kategorien Mamma. 3 kommentarer
5

Da vi kom frem til sykehuset litt over kl 13, ble vi vist inn på en dagligstue mens vi ventet på jordmoren. Hun trodde nok fortsatt ikke at dette var alvor, og tok seg god tid. Men da en annen jordmor gikk forbi oss midt under en rie, ble de fortgang i sakene. Hun hentet  jordmoren vår, og vi ble vist inn på en fødestue. Fødestuene på ABC ligner egentlig mest på et stort hotellrom, med dobbeltseng, lenestoler, garderobe, minikjøleskap og eget bad. Det som gjør det til en fødestue, er det store badekaret i hjørnet, og en benk med jordmorutstyr i en krok. Rommet er egentlig ganske koselig, og befirende lite sykehusaktig. Dessuten er det god plass til å gå rundt og bevege seg.



Jordmor bad med legge med ned på senga, slik at hun kunne undersøke meg, og surprise, surprise, det var 3,5 cm åpning! Dermed var det bare å finne seg til rette på fødestuen. Siden det hadde funka så bra å lene seg over en stolrygg under riene hjemme, spurte jeg straks etter en prekestol å støtte meg på, men den var merkelig nok ikke behagelig i hele tatt. I stedet fant jeg en stilling knelende ved senga som funka på et vis. I mellomtiden fyllte mannen opp i badekaret. Men det varme vannet i badekaret var heller ikke så lindrende som jeg hadde trodd. Det hjalp kroppen å slappe av mellom riene, men selve riene virket vondere enn noen gang. Etterhvert fant jeg en stilling som ikke var helt uutholdelig, sittende på kne, fremoverbøyd over badekarkanten. Fortsatt var massasje det eneste som lindret smertene, så fikk nesten panikk hvis mannen ikke var parat til å massere meg så fort en rie nærmet seg. Må innrømme at på dette tidspunktet var riene mye vondere enn jeg hadde forestilt meg, og jeg ynket meg temmelig høylydt mens de stod på.

Etter ca en time kom jordmor tilbake for å se hvordan det stod til. Jeg følte jeg trengte en oppmuntring, og bad henne sjekke om det var noen fremgang. hun hadde ikke stor tro på det, men surprise, surprise, der var det allerede 7 cm åpning. Ikke rart riene hadde vært vonde! Den oppmuntringen kom godt med, for nå kom riene kastende nesten uten pause. Og etter nesten en halvtime syntes jordmor det virket som om jeg begynte å småpresse litt. Ny undersøkelse, og nå var det nesten full åpning. men hun mente fostervannet stengte for at hodet kom helt ned, så vi ble enige om at hun skulle ta vannet. For å få det til, måtte jeg ligge bakover under en rie, slik at hhun kunne komme til med "heklekroken". Jeg fikk nesten panikk av å ligge bakover under rien, men hun klarte å komme til, og dermed var det jordmoren sin tur å bli litt stressa. Fostervannet var nemlig misfarget.

Misfarget fostervann betyr at babyen har blitt stresset på grunn av ett eller annet, og må overvåkes nøye. I følge prosedyrene skulle jeg derfor straks ha blitt overført til vanlig fødeavdeling, men siden fosterlyden var fin og de mente jeg var klar til å presse, ble jordmoren og en annen jordmor som hadde kommet til, enige om at det ikke var noen vits i å flytte på meg. I stedet gjorde de sitt beste for at jeg skulle presse ut denne babyen så fort som mulig. Først ble jeg bedt om å legge meg på ryggen i senga, halvveis sittende bakoverlent på dyna. Men siden jeg fortsatt hadde litt panikk for å ligge bakover under riene, funka ikke det særlig bra. Så prøvde jeg å sitte på kne, fremoverlent over en saccosekk. Men den ble for flat, og jeg følge jeg ble for mye liggende. Instinktene mine ville at jeg skulle sitte på huk og presse, så jeg bad om å få prøve fødekrakken, men den var ikke jordmødrene så begeistra for, så de bad meg sitte på do i stedet. Det skulle visst ha ca samme effekt som å sitte på en fødekrakk. Men for meg ble det bare litt rart, og jeg fikk ikke til å presse ordentlig der heller. Alt i alt ble det ganske stressende og hektisk. Jeg klarte ikke å finne en stilling å presse ordentlig i - kanskje jeg var også litt ubevisst redd for å revne eller noe hvis jeg presset ungen ut for fort, så mulig underbevistheten holdt meg litt igjen også. Samtidig prøvde jordmødrene sitt beste for å oppmuntre meg til presse ungen ut så fort som mulig: "Press, press, bare én gang til! Bare èn gang til!". I starten trodde jeg at "bare én gang til" betydde at jeg ungen var omtrent ute, og det bare skulle en liten dytt til før fødselen var over. Men etter at jeg hadde presset i nesten en time, begynte jeg å miste troen på at jeg skulle klare å få ut denne ungen. Jordmødrene sa de kunne se hodet, men hver gang det var nesten nede, smatt det opp igjen.

Samtidig var mannen min blitt så redd for at dette skulle gå galt, at han måtte gå ut, og stod ute på gangen og felte sine modige tårer, stakkar. Han hadde lært om mekoniumaspirasjonssyndrom på skolen (noe som jeg heldigvis aldri hadde hørt om!), og var sikker på at babyen vår holdt på å dø.

Midt opp i dette ble jordmødrene mer og mer stresset over manglende fremgang, og jeg kjente på tidspresset. På toppen av alt ble riene bare svakere og svakere, og nå hadde jeg problem med å merke når jeg hadde rier. Til slutt ble det bestemt at jeg måtte overføres. Jeg fikk på meg en sykehusskjorte, og fikk støtte meg på en prekestol, mens jeg gikk gjennom gangen, til den andre avdelingen. Her ble jeg vist inn på et knøttlite sykehusrom, med en stor fødeseng mitt i rommet. Det var faktisk ganske deilig å komme opp i en tradisjonell fødeseng, med rygg som kunne reguleres, slik at jeg kom opp i nesten sittende stilling. Her ble jeg tatt i mot av en ny jordmor, som satte drypp for å forsterke riene, og elektrode på hodet til babyen for å overvåke henne bedre. Nå var jeg så sliten, at jeg faktisk spurte om det var mulig å få noe smertestillende, men det var selvsagt alt for seint. I stedet innførte hun noen endringer: når jeg presset måtte mannen min holde hodet mitt opp, slik at haka kom ned mot brystet. Instinktet mitt ville nemlig legge hodet bakover, og det gjorde vistnok pressingen mindre effektiv. På samme måte fikk jeg ikke lov til å skrike under riene (må innrømme at jeg hadde vært en ganske høylydt fødende *rødme,rødme*), men fikk beskjed om å holde pusten mens jeg presset for å kunne presse kraftigere. Men først når jeg fikk lov til å legge beine mot skuldrene hennes og sparke i fra mot henne, følte jeg at jeg fikk virkelig til å presse ordentlig. Men det hjalp dessverre forsvinnende lite, og det ble mer og mer klart for meg at jeg nok ikke ville klare å få presset ut denne babyen uten hjelp. Sugekopp hadde blitt nevnt, og jeg begynte nesten å håpe på at det skulle være redningen.

To timer etter at jeg begynte å presse, var det fortsatt ingen fremgang, og legen ble tilkalt. Plutselig ble rommet fullt av lege, overlege, barnepleier og koordinator. Legen gav beskjed om at jeg måtte sammarbeide med henne og presse når hun sa press, og puste når de sa pust. Men når det hele stod på klarte jeg ikke å få med meg om hun gav beskjed om det ene eller det andre. Jeg fikk lokalbedøvelse, sugekoppen ble satt, og plutselig merket jeg at hun klippet meg, men jeg var så desperat at jeg knapt nok brydde meg om det en gang. Men da hun begynte å dra i sugekoppen og jeg skulle presse, føltes det som om hele meg skulle revne, og jeg skrek som en gal, fikk kraftig kjeft fra overlegen, med beskjed om å teie still og presse ordentlig, og plutselig kunne jeg se et lite, blodig og blålig hode mellom beina mine. Hun var helt stille, og jeg kunne ikke se ansiktet hennes, så jeg visste ikke om hun levde eller var død. Sugekoppen ble fjærnet, og et press til, så fikk jeg henne plutselig opp på magen min. Det tok noen sekunder før hun begynte å skrike, så samtidig som jeg prøvde å holde henne, drev jordmor å frotere henne for å få liv i henne. Og etter noen nervepirrende sekunder gav hun endelig lyd i fra seg, og fikk hvile på magen min. Hun hadde hatt navlesnoren rundt halsen, og var ganske blå, men da hun åpnet sine store øyne og såg på meg, var alt i orden.

Først nå kom den nybakte pappaen inn igjen i rommet. Jeg overlot babyen til ham mens jeg ble kvitt morkaka. Etterpå fikk jeg henne tilbake på brystet mitt, mens legen sydde meg. Hun brukte 45 minutter på å brodere meg der nede, og nektet å si hvor mange sting det ble, så det var nok et realt klipp hun hadde gjort.

Det ble ikke akkurat den naturlige fødselen jeg hadde forestilt meg, men det var likevel ikke helt uutholdelig forferdelig heller. I etterkant har jeg snakket litt med forskjellige jordmødre om hvorfor jeg ikke klarte å presse henne ut selv, og jordmødrene på ABC tror det var en kombinasjon av at hun hadde navlestrengen rundt halsen og at navlestrengen var litt kort, som gjorde at den drog henne inn igjen, hver gang jeg nesten hadde presset henne ut. Det virker rimelig. Men jeg har også lurt på om formen på hodet hennes kan ha hatt noe å si - hun har et veldig langt bakhode, og jeg kan forestille meg at det faktisk lett kunne virke som en "mothake" på vei ned fødselskanalen. Dessuten tror jeg kanskje at alt stresset etter at de oppdaget misfarget forstervann gjorde at situasjonen ble litt oppkavet, og at det kan ha bidratt til at riene ble svakere. Alt i alt var det en fødsel som begynte fantastisk og endte ganske brutalt - men med et fantastisk resultat!

 

#fødsel #fødselhistorie #sugekopp

Skrevet 27.07.2013. Ligger i kategorien Fødsel. 5 kommentarer
0

Jeg våknet i 7 tiden om morgenen, med mensmurringer, og tenkte det var et bra tegn på at modningen gikk sin gang. Falt meg ikke inn at fødselen allerede var i gang, for jeg hadde jo ikke merket at slimproppen hadde gått en gang.

Etter en time begynte murringene å bli kraftigere, og da jeg gikk på do for tredje gang (føltes som jeg konstant måtte tisse), oppdaget jeg en liten blødning. Omtrent samtidig begynte murringene å komme mer i tak, og jeg fant ut det ville være en god ide å laste ned en rieteller app. Første måling med rietelleren viste 6 minutter mellom riene, som varte i ca 30 sekunder hver.

Først nå gikk det opp for meg at jeg faktisk skulle føde i dag. Og plutselig ble det veldig viktig å - du gjetter det aldri - vaske kjøkkenet! Har aldri før kjent en slik uimotståelig trang til å vaske. Så jeg vekslet mellom å skure kjøkkengulvet og springe inn i stua og trykke på rietelleren og puste meg igjennom riene.Klarte ikke sitte eller ligge under riene, men fant en posisjon stående mens jeg lente meg påen stolrygg som funka for meg. Mannen ble etterhvert en mester i å massere korsryggen samtidig som han la en lindrende hånd nederst påp magen, som begge deler hjalp kjempe mye mot smertene.

Når det var 4-5 minutter mellom riene, ringte jeg ABC og varslet de om at det var fødsel på gang. Siden riene ikke var så sterke enda, ble vi enige om å se det ann. Kl 12 var det fire minutter mellom riene, og de begynte definitivt å bli kraftigere -nå varte de ca ett minutt, og jeg syns det begynte bli på tide å rusle til sykehuset. Men jordmoren i andre enden av telefonen forklarte meg at hvis det bare var fem timer siden jeg kjente de første murringen, var det leeeeeenge igjen enda, sannsynligvis hadde jeg ikke begynt å få nooooen åpning, og det var absolutt iiiiiingen grunn til å komme inn. Midt i samtalen måtte jeg ta en pause fordi jeg fikk en rie, og da den var over sa jordmor tørt: var det rien din? Ja hvis det var allt, var det ingen rie å snakke om, nei! Så da gikk jeg med på å være hjemme en stund til.

En halvtime senere var det tre minutter mellom riene, og nå var de så vonde at jeg hadde problem med å puste meg gjennom dem. Ringte ABC for tredje gang, men denne gangen spurte jeg ikke om råd, bare kort og konsist opplyste om at det var tre minutter mellom riene og at vi kommer . Pluselig hadde jeg nemlig en følels av at dette begynte å haste litt. Hadde mildt sagt lite tålmodighet med mannen som somla rundt med å skifte klær, pakke tannbørste og bruke en evighet på å knytte skolissene. Men endelig kom vi oss ut dørene.

Siden vi ikke har bil, hadde jeg hele tiden vært fast bestemt på at jeg ville gå til sykehuset. Dels fordi jeg ikke ville være avhengig av andre eller involvere en vilt fremmende taxisjåfør i dette spesielle øyeblikket, og dels fordi det å gå til sykehuset på mine egne bein gav meg en følelse av mestring, styrke og å være i kontroll over situasjonen. Vanligvis tar turen bare 10 minutter, men denne gangen tror jeg vi brukte nesten tre kvarter. Hver gang jeg fikk en rie, stoppet jeg og klamret meg til mannen min, og så fort rien var over gikk vi videre. Må innrømme jeg var på nippet til å angre litt da jeg ble stående med en rie på midtrabatten midt i et digert  kryss, med biler, trikker og folk rundt meg på alle kanter. Men alt i alt syns jeg det var en perfekt måte å dra til sykehuset på.

Og hvordan det gikk der skal jeg skrive mer om i neste innlegg...

 

#fødselshistorie #fødsel #rier #jordmor #ABC

Skrevet 25.07.2013. Ligger i kategorien Fødsel. 0 kommentarer
3

 

Ingen har vel unngått få det med seg; det er født en liten baby i England. Ja, det er sikkert født mer enn én baby i England denne uken. Men altså det er født én baby som har fått verdens oppmerksomhet. Han er en liten prins, nemlig. Noen syns kanskje det har vært litt vell mye styr rundt denne babyen. Kanksje til og med at noen av de engelske tradisjonene rundt prinsefødselen og ikke minst reaksjonene til diverse hysteriske fans er en smule latterlig, teit, eller bare ekstremt overdrevet.

Vell, jeg syns faktisk det burde vært sånn hver gang en liten baby blir født! Det var faktisk et aldri så lite sjokk for meg å komme ut fra sykehuset med lille Thea, og oppdage at verden ikke stod klare til å applaudere oss i stum beundring over dette miraklet som var født - og ikke minst den mirakuløse prestasjonen det var å føde henne. Folk gikk sjokkerende nok forbi oss som om det var en helt vanlig dag - som om ikke noe spesielt hadde skjedd. Etter å ha blitt mamma har jeg skjønt at enhver baby som blir født er verdens størst mirakel og fortjener minst den velkomsten og oppmerksomheten som lille prins Cambridge har fått.

Mannen min er fra Afrika, og der er det vanlig at naboer, slekt og venner strømmer til fra fjern og nær for å hilse på den lille og gratulere de stolte foreldre. Nabodamene har med seg god og næringsrik mat, slik at den nybakte mammaen skal slippe å tenke på matlaging i dagene og ukene etter fødselen. På denne måten blir mammen vartet opp, babyen beundret og pappaen gjort stas på. Ganske annerledes enn her i Norge, hvor familie og venner nærmest er redde for å komme på besøk den første tiden, i frykt for å forstyrre og trenge seg på.

Jeg er i alle fall utrolig glad for at vi har fått ta del i litt av den afrikanske tradisjonen også! En nyfødt baby er nemlig en glede som bør deles. Eller hva mener dere?


Skrevet 24.07.2013. Ligger i kategorien Mamma. 3 kommentarer
2

Måten hun løfter øyenbrynene når hun strekker seg

Hvordan hun ser på pappaen sin når han prater med henne

Hvordan hun tar tak i puppen med hånda og prøver dytte den inn i munnen hvis hun ikke syns hun får pupp fort nok

Hvordan hun konsentrerer seg når hun skal bæsje

Hvor fornøyd hun ser ut når hun har sovnet ved puppen

Hvordan hun folder hendene mens hun suger på puppen

Følelsen av å vokne med henne ved siden av meg

Lukten av baby

Hvordan hun legger handa under hodet når hun sover på siden

Hvordan hun spriker med tærne når hun koser seg

Hvordan munnen blir litt skjev og ekstra hjerteformet når hun slapper av

 

At det går ann å bli så forgapt i en liten baby!

 

 

Skrevet 24.07.2013. Ligger i kategorien Mamma. 2 kommentarer
4

Utpå ettermiddagen, nøyakitig 48 timer etter at Thea ble født, la vi ut på hennes første trilletur hjem i fra sykehuset. Jeg er såpass mørbanka der nede at tanken på å skulle sette seg  in i en bil virket helt umulig, så kjempe glad vi bor så nær sykehuet at vi kunne spasere hjem. Thea viste seg å elske vogna, og sov som en stein hele turen. Det blir nok et fint sted å ta en lur i ukene som kommer.

Når vi skulle legge oss om kvelden, virket det helt utenkelig å skulle legge henne i den store sprinkelsenga helt alene. Særlig siden hun vil ha puppen hele tiden - om ikke for å suge, så i hvertfall som hodepute. Resultatet var at hun ble liggende ved puppen, tett inntil meg i dobbeltsenga hele natta. På forhånd hadde jeg tenkt det ville være fare for at jeg skulle legge meg over henne i søvne dersom vi sov slik, men nå når hun er her, virker dette som den eneste naturlige og komfortable måten å sove på. Vi tok lammeskinnet fra vogna og la henne på, siden hun ser ut til å trives så godt på det. Dermed var det også lettvint å fllytte henne fra høyre til venstre side av meg ved å dra hele lammeskinnet frem og tilbake, alt etter hvilken pupp hun skulle ha.

Vell lettvint og lettvint... Siden jeg er temmelig immobil etter behandlingen der nede, måtte jeg rett og slett vekke mannen hver gang hun skulle bytte pupp. Så måtte han hjelpe meg ut av senga, flytte skinnet til Thea, hjelpe meg tilbake i senga igjen, og legge henne tilrette ved puppen min. Høres kanskje litt strevsomt ut, men magien  ved å ligge og se på dette lille vidunderet som koser seg ved puppen mn overskygger alt annet.

Kjenner at det er mye som skal lærest; hvordan legge henne til puppen i riktig vinkel, hvordan få en body over hodet hennes (har heldigvis et par med knapper på magen også), hvordan sette på bleien sånn at det ikke lekker på siden (i natt ble det lekkasje, og vi måtte bytte på senga...), hvordan få henne til å slippe brystvorten når hun har sovnet ved puppen... Så mange ting som jeg aldri hadde tenkt på! Føler meg ganske klønete, men syns vi klarer oss ganske fint likevel!

Skrevet 12.07.2013. Ligger i kategorien Mamma. 4 kommentarer
12

Mandag kveld ble jeg mamma til ei nydelig lita jente. Fødselen starta som en drømmefødsel, og endte ganske brutalt - mer om det siden. La meg bare si det sånn; det er ikke godt å sitte om dagen. Bortsett fra det er idyllen fullkommen og vi koser oss med det lille vidunderet vårt. 

 

Skrevet 10.07.2013. Ligger i kategorien Fødsel. 12 kommentarer
0

Det er sommer, det er sol og det er Oslo! Med tre dager til termin er det ikke så komfortabelt å ligge på stranda hele dagen for tiden. Ikke desto mindre skal sommeridyllen nytes, og da ble en tur til Lille Herbern en perfekt søndagsutflukt. Lille Herbern er Oslo Seilerforening sin restaurant på en bitteliten øy ved Bygdøy. Det var første besøk for oss, og vi var spente på om opplevelsen stod til forventningene.

 




Det går ikke ann å skrive en restaurantanmeldelse av Lille Herbern, uten å nevne turen dit. Det er nemlig minst halve opplevelsen. Vi startet med den idylliske båtturen fra Aker Brygge til Bygdøynes - toppen av sommerstemning for min del! Deretter rusler vi langs stranda ved Frammuseet, og videre 5 minutter spasertur til Herbernveien. Herbernveien viste seg å være en idyllisk liten gangsti, ned mot brygga, hvor Lille Herberns egen "ferge" tar oss de 10 meterne over til øya.

Selve restauranten ligger på en terrasse helt i vannkanten, med idyllisk utsikt over fjorden, små øyer og lekre Bygdøy-villaer. Storbyen virker uendelig langt unna, og vi kjenner feriefølelsen senke seg, mens vi venter på at en servitør skal vise oss til et bord. Vi hadde sett oss ut et bord vi ønsket, men ble nokså bryskt fortalt at den delen av restauranten var kun for OS-medlemmer. Den bryske tonen var dessverre en gjenganger i servicen (selv om jeg skimtet noen hyggeligere servitører på andre siden av restauranten). Menyen stod heller ikke i stil med omgivelsene: flekkete og slitte A4ark i en perm.Førsteinntrykket blir rettet opp noe av at de straks setter en iskald vannflaske og to glass på bordet. Akkurat det ei gravid dame trenger i sommervarmen!

Utvalget på menyen består stort sett av sjømat. Vi bestemte oss for å prøve skalldyrtoast til meg, og dagens fisk til mannen, men eplejuice til. Ikke lenge etter bestilling kom en brødkurv med deilig aioli til. resten av maten kommer også raskt på bordet. Skalldyrtoasten min bestod av en klassisk rekesalat med reker, krepsehaler og rogn, på skiver av baguett. Veldig godt, men litt lite. Når man kjøper en hovedrett til 165kr, regner man liksom med at det skal fylle litt mer i magen. Mannen sin fisketallerken var til gjengeld stor nok. En skive grillet ørret på et hav av fransk potetsalat, iblandet litt grønnsaker, youghurtdressing og kapers. Det såg ganske godt ut, men potetsalaten var kjøleskapskald og smakte merkverdig lite. Fisken på sin side var god, men man skulle nesten kunne forvente mer enn èn tynn skive fisk på en hovedrett til 220kr.

Vi hadde en flott utflukt, koste oss med å rusle rundt i strandkanten på Lille Herbern, og nøt utsikten fra restaurantterassen. Absolutt verdt opplevelsen! Men om vi kommer tilbake, er det nok ikke for maten sin skyld.

Her er dommen, på en skala fra 1-6:

Miljø: 6

Service: 3

Mat: 3

Valutta for pengene: 5 (for opplevelsen, ikke maten)

Skrevet 08.07.2013. Ligger i kategorien Inspirasjon. 0 kommentarer
4



Ingen tegn til at noe skal skje enda....

Hun lar seg tydeligvis ikke lure så lett!

Skrevet 07.07.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 4 kommentarer
3

I dag var det tid for sjekk hos jordmor igjen. Disse kontrollene pleier være veldig rutinemessige og fort unnagjort, siden alt pleier være fint og jeg ikke har så veldig mange spørsmål. (Hverken jeg eller jordmoren min er nemlig særlig gode på smalltalk....) Men da hun spurte om jeg kjente mye liv i dag, så kom jeg til å tenke på at jeg faktisk ikke hadde kjent henne i hele tatt siden jeg stod opp i dag tidlig.

Jeg trodde ikke det var så farlig, men jordmor ble umiddelbart bekymra, og satte meg på en sånn måle-hjerte-rier-og-spark maskin. 20 minutter og tre glass saft senere var det fortsatt ikke mye tegn til bevegelse, og hun mente hjerteslagene var urovekkende jevne. Jeg trodde liksom jevne hjerteslag var en god ting, men de skal visst vise litt større utslag opp og ned på grafen. Jeg skulle sitte noen minutter til, og i mellomtiden diskuterte jormødrene litt seg i mellom på vaktrommet, og ble enige om å sende meg videre til føde/gyn-mottak.

Nå begynte jeg å bli bekymra også, og prøvde å vekke henne med magemasasje og litt godsnakking. Endelig kjente jeg spark. Først et par små bevegelser, så svake at jeg var usikker på om de i det hele tatt var der. Men etterhvert et par kraftige spark, som brakte med seg utslag på hjertegrafen også. Jordmødrene ble litt beroliget, men ville likevel at en lege på føde/gyn-mottak skulle se på grafen og evt ta en ultralyd også.

Vell nede på føde/gyn fikk jeg beskjed om å sette meg på venterommet. Og der satt jeg. Og satt. Og satt. Mens minuttene sneglet seg avgårde. I utgangspunktet var jeg ikke så veldig bekymret. Siden jeg tross alt hadde kjent et par ordentlige spark, var jeg ganske sikker på at alt var normalt. Men etter en time på det dystre venterommet kan jo hvem som helst begynne å forestille seg de mest absurde scenarioer. Har jo temmelig dårlige minner fra dette venterommet fra sist gang også. (Men det er en helt annen historie, som du kan lese mer om HER.) Prøvde å lese blader og ikke la fantasien ta overhånd, mens tiden sneglet seg av sted. Og etter en og en halv time på venterommet, kom endelig en sykepleier og sa at nå hadde legen sett på grafen min, og alt såg fint ut, så jeg kunne bare dra hjem igjen!

Veldig godt å få bekrefta at alt er bra med den lille. Men samtidig var det en påminnelse om at det at hun har det bra der inne, faktisk ikke er noe vi skal ta for gitt.

Skrevet 05.07.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 3 kommentarer
1

Kom på den supre ideen at jeg skulle strikke en liten hverdagskjole til den lille prinsessa vår mens vi venter. Googlet masse bilder på nettet, og ble inspirert av denne enkle kjolen fra Nøstebarn, på bloggen til aneskreative.blogspot.no.



Orginaloppskriften til Nøstebarn (som du kan finne HER) har litt mer pynt og dilldall, men jeg likte den akkurat slik som dette!

Dette er andre gangen jeg besøker butikken til Nøstebarn. Hver gang har jeg på forhånd sett meg ut på nettet akkurat hva jeg vil ha, og hver gang har ekspeditrisen rynket på nasen og lirt av seg: "....eeh... er du sikker på at du vil ha akkurat denne? Jeg syns heller denne eller denne vil være mye bedre!" Temmelig spesiell service, spør du meg! Men sta som jeg er, har jeg alltid klart å overtale de til å selge meg det jeg vil ha likevel! :)

Så nå er det strikking og Tour de France som gjelder, mens vi venter på at noe skal skje....

 

Skrevet 05.07.2013. Ligger i kategorien Oppskrifter. 1 kommentar
9

Ble så inspirert etter å ha bestilt nyfødtfotografering i går, at jeg bestillte ekte prinsessepynt til fotoshooten med en gang: Tyllskjørt, bleiebukse med blonder og hårpynt. Hele hærligheten kostet 180 kr til sammen på ebay, inkl porto.

Var det ikke søtt?

 



(Vennligst se bort i fra den ekle leppestiften de har klint på babyen på bildet - holdt på å ikke bestille skjørtet bare pga det. Kvalmt!)

Skrevet 04.07.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 9 kommentarer
4

I dag har jeg bestilt nyfødtfotografering til den lille prinsessa vår! Hadde egentlig bestemt oss for å spare de pengene - det er jo temmelig dyrt. Men når jeg ser slike nyfødtbilder på nettet blir jeg helt syk - så mange utrolig søte bilder! Tror jeg ville angre resten av livet hvis vi ikke benyttet muligheten til å forevige prinsessa vår også. Fant en fotograf nær Oslo sentrum, Jojo studio, som jeg syns har et godt tilbud: gratis fotografering og 10 selvvalgte høyoppløselige bilder på CD for 1900kr. Tror det absolutt vil være verdt pengene!

De har kurver, tepper og andre rekvisitter i studio, men anbefalte at jeg har med 2-3 klesskift til henne. Så nå sitter jeg og leter på nettet etter passende fotoantrekk. Noen som har noen gode forslag?

Kjenner jeg gleder meg vilt til å se den lille prinsessa vår nå!

 



(Bilde fra jojostudio.no)




Skrevet 03.07.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 4 kommentarer
6

Den perfekte drømmejobben er utlyst. Akkurat den jobben jeg har mest lyst på i hele verden. Det finnes bare 5-6 sånne stillinger i hele landet, og dette er den eneste på Østlandet. Jeg har sååååå lyst til å søke - kan jo godt være 20 år til sjansen byr seg igjen. Og jeg vet at jeg er godt kvaliifisert. Bare et par ulemper....: For det første, opplagt nok; jeg skal føde når som helst, og ingen har lyst til å annsette noen som er i begynnelsen av svangerskapspermisjon. Ulempe 2, og litt værre; stillingen er bare 50%. Siden mannen min er student, er vi fullstending avhengig av lønna mi, og kan ikke klare oss på bare 50%. Så da må jeg i så fall kombinere det med en annen deltidsstilling. Sjonglere to deltidsstillinger kan vel fort bli litt stress, eller hva tror dere?

Etter tre uker i permisjon, kjenner jeg at motivasjonen for å gå tilbake til den gamle jobben min etter permisjonen er dalende. Jeg stortrives på jobben min og har helt fantastiske kollegaer + en relativt god lønn. Men, føles liksom litt sånn; "been there, done that". Noen som forstår hva jeg mener? Dessuten tenker jeg det vil være vanskelig å kombinere en jobb som har så mye kveld, helg og reising med å være småbarnsmamma. Så jeg føler meg rett og slett kjempemotivert for nye utfordringer.

En spennende utfordring har allerede dukket opp; jeg skal undervise i et fag på en høyskole til våren. Kjempe stolt over å bli spurt og gleder meg til å ta fatt - har allerede begynt å lese meg opp på pensumlitteraturen! Men dette er bare en liten ekstrajobb, ikke et karriæreskifte.

Fornuften min sier meg at dette ikke er rette tiden til å søke nye jobber og hoppe ut i det ukjente og usikre. Samtidig har jeg ekstremt lyst på den jobben! Men kanskje jeg heller burde sitte på gjerdet noen måneder til og se om noe annet dukket opp i stedet?

Noen som har noen gode råd og fornufte tanker?

Skrevet 02.07.2013. Ligger i kategorien Livet. 6 kommentarer
2

Vi trenger et nytt sted å bo. Eller ikke akkurat nå da, men ganske snart. Vi bor i en liten toroms, hvor vi så vidt klarte å presse inn ei babyseng ved siden av dobbeltsenga vår, og det er alt for liten gulvplass for den lille til etterhvert skulle leke, krabbe og gå. Det går fint noen måneder til, men før eller siden må vi finne oss noe større.

Derfor har jeg i flere måneder fulgt med på leiligheter til leie på finn. Mange fine leiligheter der ute! (Og noen ganske stygge, hehe...) Dessverre er de aller fleste alt for dyre for vår lommebok. Men innimellom finner jeg den perfekte leiligheten: to soverom, separat kjøkken, tilgang til hage og hele hærligheten for under 12000. Kort og godt et perfekt sted for ei lita prinsesse å vokse opp! Men det slår ikke feil, hver gang står det nederst i annonsen noe sånt som; "Barn og sosialgaranti aksepteres ikke".

Hva er det for noe? Når ble det å ha barn et problem på lik linje med å være sosialklient? Og når ble det akseptabelt å erklære barn uønsket i dette landet? Jeg skjønner jo at det kan være vanskelig å få leie leillighet om man har en stor, siklende, røytende hund med på flyttelasset, røyker som en skorstein eller har flatfyllparty hver helg. Men disse tingene står det nesten aldri noe om i annonsene. Syns hvirkelig folk barn er så bråkete og ekle at de foretrekker å få leiligheten sin skrapt opp av katteklør, rasert av fulle studenter eller marienert i sigarettrøyk, fremfor å la barn bo der? Og er slik diskriminering faktisk lovlig?

Kjenner jeg blir litt provosert....

 

Har noen av dere hatt problem med å få leilighet fordi dere har barn?

Skrevet 01.07.2013. Ligger i kategorien Meninger. 2 kommentarer
Sunniva Lykke

Jeg er ei 34 år gammel jente, gift med Mannen og mamma til verdens flotteste jente på ett år. Her skriver jeg min dagbok om hverdagens små og store gleder, bekymringer, meninger, tanker og drømmer. Kommer også til å skrive om praktiske ting rundt det å være småbarnsmamma, barneoppdragelse, matlaging og skape et hjem. Velkommen til bloggen min!

hits