1





Skrevet 31.05.2013. Ligger i kategorien Inspirasjon. 1 kommentar
3

I følge folkehelseinstituttet ha antallet senaborter på grunn av sykdom hos fosteret økt med over 40% siden 2003. Det er absolutt ikke bare livstruende sykdommer hos fosteret som fører til abort, men "feil og mangler" som for eksempel leppe/gane-spalte, ryggmargsbrokk, Turners syndrom eller at barnet mangler en arm eller finger. Dessuten velger ni av ti kvinner abort dersom det er mistanke om at barnet har downs syndrom. (Du kan lese artikkelen her.)

Hva er det med samfunnet vårt som gjør at vi ikke kan akseptere noen som er annerledes? Ikke en gang bittelittegrann annerledes... Hva er det som gjør at mødre som har ønsket seg et barn, og er glade og lykkelige over å være gravide, finner ut at "nei, dette barnet kan jeg ikke elske, et slikt barn vil jeg ikke ha"? Er vi så opptatt av å bygge perfekte liv, at vi bare vil akseptere perfekte barn som passer inn i glansbildet? Kommer babyer med reklamasjonsrett, hvor vi forventer å kunne returnere "varen" hvis den har feil og mangler?

Mulig jeg er veldig dømmende nå, men jeg forstår det faktisk ikke. Jeg har selv ei venninne som er født med leppe/gane-spalte, og jeg kan ikke forstå at det skal være en grunn til å ønske abort. Selvsagt hadde vi blitt helt knust om vi hadde fått vite at barnet vårt har downs symdrom eller et alvorlig handikap - alle ønsker seg jo et friskt barn. Men det hadde virkelig ikke fallt oss inn å skulle ta bort dette barnet av den grunn.Eller hva tenker dere? Hva hadde dere gjort?

 

 




 

Skrevet 30.05.2013. Ligger i kategorien Meninger. 3 kommentarer
0

Den første forviklingen skjedde allerede da jeg ankom Ullevål; den veien jeg vanligvis går var stengt, så jeg måtte gå en omvei og klarte rett og slett å gå meg vill inne på sykehusområdet! Utrolig teit, men jeg gikk og gikk, uten å se et eneste skilt eller kjent bygning. Resultatet ble selvsagt at jeg kom to min for seint til avtalen. Satte meg ned og ventet og ventet og ventet. Men såg ikke snurten av jordmoren min. Det er ingen resepsjon der, så måtte jo bare vente og se om noen dukket opp. Etter ei stund kom ei anna jordmor, og lurte på om jeg hadde sett hennes avtale. Men nei, jeg satt jo alene der, og hadde ikke sett en sjel. Klokka gikk, og nesten 40 minutter etter at jeg hadde time, ble det litt liv borti gangen. Etter en stund kom ei ukjent jordmor ut på venterommet og spurte om noen av oss heter Synnøve? Neeei, men det er jo ikke så langt unna, så kanskje det var meg hun mente? Da viste det seg at den vanlige jordmoren min var syk, og vikaren hadde forvekslet meg med en annen "pasient" med nesten samme navn. Først etter over en halvtime hadde hun skjønt at dette var feil dame! Utrolig, eller hva?

Når jeg endelig kom inn til jordmoren, var hun hyggelig nok hun. Var veldig forskjellig fra den vanlige jordmoren min, men det var interessant å få et annet perspektiv og se hennes måte å gjøre ting på også. Vi snakket ganske mye om seteleie. Heldigvis har ikke rompa festet seg, så det er fortsatt håp. Men på neste kontroll mente hun vi må begynne å utarbeide en plan B, i tilfelle hun ikke kommer til å snu seg. Denne jordmoren argumenterte veldig for å føde vaginalt selv om det er seteleie, mens den vanlige jordmoren min nok heller mer til å prøve ytre snuing og evt keisersnitt hvis det ikke virker. (Hun sier selvsagt ikke dette rett ut, men det skinner liksom igjennom på måten hun presenterer alternativene). Selv er jeg veldig usikker, men heller nok litt mot keisersnitt. Jeg er i alle fall helt sikker på at jeg ønsker å prøve ytre snuing hvis jeg kan få mulighet til det. Men det er jo et par uker til det blir aktuelt da.

I mellomtiden prøver jeg et par mindre dramatiske virkemidler. I dag har jeg bestillt time til akupunktur og moxabehandling. Fant en akupunktør rett her i nærheten som også er utdannet jordmor, og det syns jeg var litt betryggende. Det finnes faktisk relativt seriøse undersøkelser som viser at akupunktur og moxabehandling virker i ganske mange tilfeller, så da er det bare å krysse fingre og tær for at det gjelder meg også!

 

 

 

Skrevet 29.05.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 0 kommentarer
0



Skrevet 29.05.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 0 kommentarer
6

I dag har jeg hatt siste dag på jobb! De neste tre ukene er formelt sett ferie, men i praksis har jeg rett og slett startet mammapermen. Utrolig rart å tenke på at jeg ikke skal tilbake på jobb før om et år, men samtidig gleder jeg meg veldig til å stulle og stelle litt her hjemme. Har store planer om å vaske ned heile leiligheten, rydde i alle skuffer og skap, fylle opp fryseren med hjemmebakst - kort og godt være superhusmor! Så får vi se hvordan virkeligheten blir...

De siste dagene på jobb har vært et ordentlig race mot klokka for å bli ferdig med alt jeg skulle, for å kunne overlevere skuta til vikaren min med god samvittighet. Kom sånn ca i mål, men spørs om jeg ikke må tilbake en liten tur for å ordne opp i et par løse tråder etterhvert.

De flotte kollegaene mine overrasket meg med en avskjedsgave - ordet blomsterPOTTE fikk plutselig en ny mening! Tihi :)

 




Skrevet 28.05.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 6 kommentarer
8

Etter mye frem og tilbake har vi endelig bstemt oss: vi har mer bruk for vaskemaskin enn stellebord. Vi har riktig nok fellesvaskeri i kjelleren, men dess nermere tiden kom for å begynne vaske opp babytøyet, dess mer kjente jeg på at jeg ikke orker tanken på å putte de søte små babyplaggene i disse ekle, grove, skitne industrimaskinene. Og det burde jo funke helt fint å bruke vaskemaskinen som stellebord, med en stellematte på toppen, tror dere ikke det?

Jeg syns i alle fall det ble riktig så koselig! Uroen og den hengende hyllen er fra Ikea, og koster en slikk og ingenting, mens kurvene er en gave. Nå venter jeg bare på at stellematten jeg har bestilt skal komme i posten.Og så gleder jeg meg veldig til å ha ei lita, sprellende jente å stelle der... :)

 

 

Skrevet 27.05.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 8 kommentarer
1

For en deilig sommerdag! Vi startet dagen med å spasere til Åpent Bakeri for frukost. Elsker å spasere rundt i området rundt Ullevål Hageby hånd i hånd med kjæresten min, det er så koselig og romantisk.

Jeg kjenner meg veldig gravid når jeg går tur nå, det er mye murringer og stikkninger nederst i magen, så jeg må gå med museskritt. Regner med at kroppen gjør seg klar til fødsel!

Ha en strålende søndag alle sammen!

 




Skrevet 26.05.2013. Ligger i kategorien Lykke. 1 kommentar
1



Skrevet 10.05.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 1 kommentar
5

En søndag rett etter at vi hadde flyttet tilbake til Norge, skulle ei av mine beste venninner komme innom sammen med den nye samboeren sin, for å levere noen ting jeg hadde hatt stående hos dem. Det var ikke sagt noe bestemt klokkeslett, så vi var hjemme og ventet hele søndagen. Jeg regnet jo med at de ville komme inn, ta en kaffekopp og se den nye leiligheten vår også, så jeg hadde bakt blåbærpai og gledet meg på besøk. Men timene gikk, og ingen dukket opp. Neste dag sendte jeg en melding og spurte hva som hadde skjedd, men fikk ikke noe svar. Dette er snart to år siden, og jeg har rett og slett ikke hørt fra henne siden.

Det hele kan bare være en misforståelse, og jeg skulle selvsagt uansett tatt kontakt med henne igjen noen dager etterpå. Men livet var så hektisk på den tiden, at jeg fant liksom aldri overskudd til det. Og etterhvert som ukene og månedene gikk ble det mer og mer uoverkommelig å krysse dette havet av taushet...

 




Har noen av dere opplevd noe lignende?

Hvordan klarte dere å komme over tausheten?

Eller kanskje jeg bare bør akseptere at hun av en eller annen grunn ikke vil ha kontakt lengre?

Skrevet 09.05.2013. Ligger i kategorien Lykke. 5 kommentarer
7

I 20 år har jeg sneket meg unna TV-lisensen, men i dag ble jeg tatt. Det ringte på døra, og mannen min gikk for å åpne. Han har jo aldri hørt om TV-lisens en gang (de har ikke sånt i Afrika, komt litt lengre der), så han skjønte jo ikke bæret av hva denne mannen utenfor sto og babla om. Før han fikk ropt på meg, var kontrolløren allerede halvferdig med å fylle ut registreringsskjemaet. Og vips så var vi registrerte lisensbetalere.

Ja,ja, 20 års free ride på fellesskapets bekostning er kanskje nok...?

Ikke helt sikker på hva jeg syns om lisenssystemet, men merker det var mye enklere å være positiv så lenge jeg ikke trengte å betale noe.... Hva tenker dere?

 




Skrevet 07.05.2013. Ligger i kategorien Meninger. 7 kommentarer
0

Da jeg var hos jordmor sist, ble vi enige om at det kunne være lurt å prøve om kiropraktorbehandling kan hjelpe til at denne babyen min får snudd litt på seg. Jeg har lest at låsninger i bekkenet kan være en av grunnene til seteleie. Og siden jeg hadde store problemer med bekkenlåsninger tidligere i svangerskapet, kan det være mulig at låsninger eller stramme ligamenter gjør at det rett og slett ikke blir stor nok plass inne der til at den lille prinsessa får snudd seg rundt.

Så dag hadde jeg den første behandlingen hos kiropraktoren min.Hun knadde og knakk på ryggen min, så jeg hylte (håper slike kiropraktorkontorer er lydisolerte?!!), og maserte forsiktig på på magen. Hun kan selvsagt ikke love at dette skal få babyen til å snu seg, men hun fant i alle fall noen stramme punkter som hun skal jobbe litt med fremover, og så får vi bare håpe at det kan gi prinsessa litt mer handlingsrom der inne.

 

 

Noen av dere andre som har prøvd kiropraktor under graviditeten?

Skrevet 07.05.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 0 kommentarer
4

Da vi bestemte oss for å flytte til Norge, regnet vi med det ville ta et par måneder før mannen min kom til å finne seg en jobb. Han har en mastergrad og masse arbeidserfaring fra hjemlandet, snakker flytende engelsk, og lærte seg fort norsk. Vi skjønte jo at han ikke kunne regne med å gå rett inn i drømmejobben, men en deltidsjobb i i butikk, kiosk, barnehage eller SFO - det kunne vel ikke være vanskelig å få?

Etter to år og en million søknader (sånn ca), skjønner vi at det ikke er så enkelt. Det virker som disse jobbene nå for tida stort sett er forbeholdt svensker. De fleste søknadene får han ikke engang svar på. Så langt har han aldri blitt kallt inn til intervju. En barnehage skrev at de hadde 240 søkere til den 30% stillingen han hadde søkt på, og at han dessverre ikke var den heldige utvalgte.

I mellomtiden har han komt halvveis i en ny mastergrad her i Norge, bestått norskprøve 3 - og er fortsatt på jobbjakt. Hver dag går han gjennom NAV sine sider, og søker på 4-5 aktuelle jobber. Han har også registrert seg hos diverse vikarbyrå, leter etter jobbannonser på firmaers hjemmesider og går på NAV sine jobbmesser. Og han er IKKE kresen - en vaskejobb hadde vært helt fint. Men til og med det virker helt utopisk for øyeblikket.

Det gjør noe med selvbildet når man gang på gang byr seg selv frem i en søknad, uten å være ønsket. Når man ikke en gang er god nok til å bli kallt inn til intervju på en liten vaskejobb - hvor mye verdt er man egentlig da??? Det sliter også på selvtilliten og humøret å føle at han ikke er i stand til å forsørge familien sin og den lille som er på vei.

I hjemlandet var han en lederskikkelse i lokalsamfunnet. En som ble regna med, som folk såg opp til og lytta til. Her er han et absolutt null.Hvorfor er det sånn? Er det virkelig så vanskelig å få jobb i Norge om dagen? Eller er det bare vi som mangler de rette kontaktene?

Noen som har noen gode råd?

 




Skrevet 05.05.2013. Ligger i kategorien Meninger. 4 kommentarer
3

... Må jeg bare si noen ord om russen.

I avisen leser vi om fire nye russejenter som har blitt voldtatt i løpet av helgen. (Og det er bare de sakene som er anmeldt - statistisk sett er det 9 uregistrerte voldtekter for hver voldtekt som blir rapportert til polititet). Fire jenter som har fått livet sitt tråkka på, fordi vi har en overgangsrite som forutsetter at man drikker seg så drita full at man ikke kan ta vare på seg selv. Samtidig har syv unge menn blitt voldtektsmenn. Syv ungdommer som til vanlig sikkert er kjekke, hyggelige gutter med livet forran seg. Dessverre - eller heldigvis - er det liten sjanse for at de skal bli arrestert og dømt for ugjerningen. Men samvittigheten må de (forhåpentligvis) leve med resten av livet. 

På tirsdag stod jeg og venta på flybussen kl 5.00 om morgenen, og ble forbikjørt av russebusser på vei hjem fra nattens festing. Lurer på hvor mye de fikk med seg av undervisning og eksamensforberedelser den skoledagen...?

Det fikk meg til å tenke litt på hva slags forventingspress det er rundt russetiden som fest-tid. Flatfyll, russebusser i millionklassen, festing syv netter i uka - er det det som skal til for å ha ei vellykka russetid? I så fall hvem er det som gir ungdommene våre det inntrykket, at det er sånn det skal være? Vi leser om russeknuter som krever at man drikker så mye at det gir livsfarlig alkholforgiftning. Det går rykter om enkelte skoler som har uoffisiell russeknute for å voldta svartruss. Mens de offisielle russeknutene inneholder ting som å ha sex med 7 personer på 7 dager eller to personer med samme navn på en kveld. Hva med de som ikke har lyst til å være med på alt dette? De som ikke er komfortable med å gå på fylla en måned i strekk. De som kanskje vil bruke slutten av 3. klasse til å lese til eksamen og forberede fremtida si.  Er de taperne? De teite, som er utenfor?

Fant denne betroelsen på Norske Hemmeligheter. (Forresten en blogg som anbefales!)


Les også gjerne innlegget til Emilie på spikelove.blogg.no om hvordan hun opplever russetiden sin.

Hvordan var din russetid? Og hva syns du om russen som tradisjon og overgangsrite?

Skrevet 05.05.2013. Ligger i kategorien Meninger. 3 kommentarer
5

I over en måned nå har den lille babyen min ligget og stanget hodet mot høyre ribben. Hun ligger så tydelig i ro der, jeg kan kjenne hodet hennes utenpå magen, og hun har ikke rørt seg en cm fra sin faste posisjon på mange, mange uker. Det er jo litt koselig å kjenne henne så tydelig, kunne holde rundt henne og stryke henne over hodet allerede mens hun ligger inne i magen. Men hvorfor vil hun ikke snu seg? På sist kontroll låg hun i tverrleie, men nå har hun gått over til et klassisk seteleie, med rumpa godt nede i bekkenet mitt.

Jordmor sier det er for tidlig å bekymre seg enda, jeg er jo bare i uke 30, men når hun hører at babyen ikke har snudd seg en eneste gang på over en måned, er det tydelig at jordmor også blir betenkt. Så vi snakket ganske mye om hva som ville skje dersom babyen fortsatt ligger i seteleie i uke 36. Da vil jeg først bli overført til den vanlige fødeklinikken for ultralyd, og samtale om veien videre. 

Jordmor legger ikke skjul på at legene ønsker vaginal fødsel fremfor keisersnitt, fordi fødeklinikken trenger et visst anntall setefødsler i året for å kunne opprettholde ekspertstatusen sin på fødsler i seteleie. De er også tilbakeholdne med å forsøke å snu barnet på forhånd, og jordmor var litt tvetydig på om det var fordi legene faktisk ønsket seg setefødsler til øve seg på, eller fordi risikoen ved ytre snuing medfører en ressurskrevende beredskap. Hun hadde i alle fall selv erfart snuing med godt resultat den gang hun selv var gravid.

Jeg har så indelig ønsket meg en harmonisk og naturlig fødsel på ABC-klinikken. Hverken en halv-kirurgisk vaginal setefødsel eller et keisersnitt frister det aller minste.

Nå kjenner jeg tiden er inne til å prøve ut alle kjerringråd som finnes!




Har noen av dere hatt babyer i seteleie? Hva skjedde? Hva anbefaler dere meg å gjøre?

 

Skrevet 02.05.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 5 kommentarer
8

VG hadde et ganske sjokkerende oppslag om praksisen med å ta blodprøver av de nyfødte babyene. Så alvorlig, at jordmoren min helt på eget initativ tok det opp da jeg var på kontroll i dag. Saken er at rundt år 2000 fant norske sykehus (og andre sykehus rundt om i verden) ut at de ønsket å måle nøyaktig oksygennivå i blodet i det øybelikket babyen blir født. Derfor blir navlesnoren klemt sammen allerede 10 sekunder etter at babyen er født, slik at navlesnoren kan kuttes og blodprøver kan tas. Jordmoren min sier at dette har ingenting med hva som er best for din baby å gjøre, men utføres kun for forskningens skyld.

Resultatet av at blodtilførselen kuttes før navlestrengen har pulsert ferdig, er at babyen mister 30% av blodet, og dermed får jernamangel og alt for lavt blodvolum. Og dette er kjempe alvorlig, for jernmangel påvirker utviklingen av den delen av hjernen som har med følelser og adferd å gjøre. Faktisk mener man at dette kan være en av årsakene til ADHD, autisme og lese- og skrivevansker! Og dette utsetter man babyene for, bare for å skaffe seg forskningsmateriale?!

På ABC-klinikken tar de ingen blodprøver, og passer man alltid på at navlestrengen har pulsert ferdig før den kuttes. Men jordmoren min oppfordret meg til å være på vakt dersom jeg skulle bli overført til den vanlige fødeklinikken, og si klart i fra om at jeg ikke aksepterer at disse blodprøvene blir tatt. Hun mener også at den "milde" formen for blodprøvetaking, hvor man stikker en nål inn i blodåren på navlestrengen, uten å klemme den av, ikke er stort bedre, fordi pulseringen i navlestrengen stopper så snart blodåren er punktert.

I Sverige har de fått nasjonale retningslinjer mot denne praksisen, men i Norge er det fortsatt opp til oss mødre å si i fra om at vi ikke aksepterer at det tas prøver til forskning på bekostning av babyene våre.

 




Skrevet 02.05.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 8 kommentarer
Sunniva Lykke

Jeg er ei 34 år gammel jente, gift med Mannen og mamma til verdens vakreste Thea som ble født juli 2013. Her skriver jeg om hverdagens små og store gleder, bekymringer, tanker, håp og drømmer. Velkommen til bloggen min!

hits