4

Er det noen som har noen gode mat ideer til meg? Noe som er enkelt, rimelig, næringsrikt og helt uimotståelig?

Jeg sliter nemlig så sinnsykt med å få i meg nok mat for tiden. Er i uke 20, men har enda ikke lagt på meg en eneste kilo i løpet av svangerskapet. Magen vokser jo, men selv så blir jeg bare tynnere og tynnere - og jeg var ikke akkurat overvektig i utgangspunktet heller. Vil gjerne ha noen kilo å gå på til jeg skal amme, for vet mange går mye ned i vekt i den perioden, og nå har jeg rett og slett ikke stort mer å gå på.

Så hvorfor ikke bare spise? Joda, jeg gjør jo det - 4-5 ganger om dagen, minst. Men orker ikke tanken på mektig mat. Kjøtt og fisk frister heller ikke. Så det vil si at jeg stort sett lever på frukt, grønnsaker og knekkebrød med ost - og det blir man jo ikke feit av!

Noen som har hatt det på samme måten? Hva spiste dere under graviditeten? Gode råd, inspirerende forslag og enkle oppskrifter mottas med takk!

 




Skrevet 18.02.2013. Ligger i kategorien Oppskrifter. 4 kommentarer
0

Jeg og mannen min hadde booket dagen full med jobb, møter og aktiviteter, lenge før vi oppdaget at det var Valentinsdag, så vi får rett og slett ikke sett snurten av hverandre hele dagen. Dårlig planlegging! Dagens Valentinemarkering ble derfor et romantisk kort til min kjære. Tenkte bare å dele diktet jeg brukte på kortet med dere - syns det var så fint!

 

A stranger you were once.
Then, with a gentle look you took my hand.
As our lives engaged,
you lit my life and I held both your hands.
Now that decades have passed,
ours souls have indeed become one.
How fortunate we are
that we have found the love so true
that everyone dreams about.

- Laura Veronica Merodio -

 

 

Skrevet 14.02.2013. Ligger i kategorien Ekteskap. 0 kommentarer
6

Noen ganger drømmer jeg at babyen er født og at jeg ammer den eller lignende. Kjempe søte drømmer. Men i disse drømmene er babyen alltid hvit. Det virker som om underbevisstheten min ikke helt har fattet at det ikke bare er min baby dette her. Mannen min er nemlig afrikaner. Så babyen kommer nok til å få mer afrikansk enn norsk utseende. Og de får meg til å tenke litt på hva slags liv denne lille prinsen eller prinsessa kommer til å få.

Vil han bli møtt med ignorante spørsmål som; Hvor kommer du fra egentlig? Og hvordan liker du deg i Norge?

Vil han oppleve å ikke få leiligheter eller ikke bli kalt inn til jobbintervju fordi han har et utenlandsk navn?

Vil han få dritt slengt etter seg på gata eller tatt til sides hver gang han skal gjennom en passkontroll bare fordi han er mørkere i huden enn nordmenn flest?

Jeg ser hvordan mannen min sliter med å finne seg til rette i Norge. Han søker på 5-6 jobber hver eneste dag, de fleste av dem er langt under hans kvalifikasjoner, men likevel blir han aldri kalt inn til noe intervju. Jeg ser hvordan det å være ute og reise er et mareritt - selv om visum og alle papirer alltid er ordnet i god tid på forrhånd. Lenge før han kommer frem til passkontorlløren, blir han nemlig tatt til siden av politi og må pent følge med til et bakrom for forhør. Heldigvis pleier et insisterende nærvær av en hvit kone løse situasjonen før evt fly videre går i fra oss. Men noen ganger er det hvirkelig på hengende håret at det går bra.

I vinterferien hadde vi i utgangspunktet tenkt å reise til Hellas for å få litt sol og varmegrader. Men vi hører så mange historier om vold mot mørkhudede personer i landet, at vi tørr rett og slett ikke reise. Blant annet ble noen asiatiske turister banket opp av en mobb. og en mørkhudet amerikansk turist ble faktisk banket opp av politiet. I Spania og Italia er også rasismen så pass på fremmarsj at jeg er skeptisk til om det vil være behagelig å feriere der.

Er det virkelig en slik verden jeg ønsker barnet mitt velkommen til?

 




Skrevet 13.02.2013. Ligger i kategorien Meninger. 6 kommentarer
2

Ser en spennende dokumentar på NRK om to unge norske jenter som har valgt å gå med Niqab. Fasinerende å høre deres tanker om hvorfor de ønsker å gå med dette plagget. Men enda mer fasinerende å se folks reaksjoner. Hva er det som får folk til å føle at de har rett til å rope fornærmelser etter folk på gata, bare fordi de går kledd litt annerledes? Hva er det som gjør at folk føler de har rett til å kommentere utseende til vilt fremmende mennesker, bare fordi de bruker et klesplagg som er litt annerledes?

Av en eller annen grunn blir nordmenn flest følelsesmessig provosert og moralsk indignert over at noen velger å dekke til ansiktet sitt. Hvorfor er det slik? Eller som jentene selv spør; hva er egentlig problemet? Når lærere forbyr niqab i klasserommet, begrunnes det med behovet for å kommunsere med elevene. Men kan man ikke kommunisere uten å se hele ansiktet? Vi er vel alle vant til å kommunisere i telefon, uten nevneverdige problemer. Og dersom de hadde tatt seg tid til å prøve å snakke med noen jenter i niqab, hadde de kanskje erfart at kroppsspråk og ansiktsuttrykk kommer omtrent like godt frem gjennom et tynt ansiktsslør, så lenge øynene vises.

Da jeg jobbet i utlandet, bodde jeg i en by hvor flesteparten av kvinnene brukte niqab. Jeg oppledvde aldri at det var vanskelig å kommunisere med noen på grunn av dette. Det var heller ikke vanskelig å kjenne igjen de jeg kjente. De kvinnelige studentene jeg underviste, forklarte at for dem gav niqaben dem frihet til å bevege seg fritt i byen, uten at tanter, naboer og potensielle svigermødre kunne sladre om hvor de gikk, hvem de var snakket med og hva de foretok seg. Niqaben var derfor deres måte å oppnå frihet i et samfunn med sterk sosial kontroll. 

I Norge har vi ikke like sterk sosial kontroll. (I hvertfall trodde jeg ikke det, før jeg såg dette programmet.) Men vi har et ganske sterkt sosialt press på utseende. Om å se fresh og perfekt ut til enhver tid. Med sminke, hair extensions og stadige slankekurer. Og om ikke det skulle holde, kan vi alltids ty til botox, silikon og neseoperasjon. Er det rart at noen vil slippe unna alt dette, og rett og slett dekke seg til?

Kanksje det å bære niqab ikke handler om å gjemme den man er, men faktisk å få være den man er på innsiden, uten at folk hele tiden skal dømme en etter det man ser på utsiden?

Men for nordmenn er tydeligvis dette klesplagget så skremmende, at kvinner som velger å bruke det helst skal presses ut av det offentlige rom. Hva er det i vår kultur som ligger til grunn for denne frykten?

 




Skrevet 12.02.2013. Ligger i kategorien Meninger. 2 kommentarer
14

I dag har me vært på ultralyd!! Fantastisk å se at det er et fullt ferdig lite menneske inni der, med nase og munn, fingrer og tær. Og sånn som hun turnet og lekte inne der! Jeg har egentlig vært litt bekymra fordi jeg ikke har kjent så mye liv enda, men det er det åpenbart ingen grunn til. Hun sprella rundt og ville absolutt ikke ligge i ro sånn at jordmora fikk målt de tingene hun skulle.

"Hun", ja. Vi har jo vært så overbevist om det var en gutt, at vi har kalt babyen "han" i fire måneder nå. Men så viser det seg at det er en jente! Kjempe overraskelse! I vår familie er det nesten ingen som får jenter, så det er jo kjempe koselig. Nå må vi bare finne et nytt navn som vi kan bli enige om....

Skrevet 11.02.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 14 kommentarer
2

Jeg må innrømme at jeg er litt ute av trening når det gjelder bollebaking - så da er gode oppskrifter gull verdt! Og gulloppskriften fant jeg på denne bloggen: villavonkrogh.no. Siden jeg ikke har kjøkkenmaskin, gjorde jeg noen tilpasninger, og oppskriften ble da som følger:

6 dl melk
150 g sukker
50 g fersk gjær
1kg hvetemel
1ts salt
1egg
1ts kardemomme
150g smør
1 egg til pensling
.
Bland alt det tørre i en bolle (hold tilbake litt av melet til du skal kna deigen). Smelt smøret i en kasserolle, tilsett melken og varm opp til ca 37 grader. Rør ut gjæren i melka. Visp sammen egget, og bland i det våte. Tilsett væsken i det tørre, rør og kna til deigen er passe. Heves i en time. Trill ut bollene. Jeg laget 25 ganske små boller - som etterhevet til å bli ganske store og flotte. Etterhev i en halv time. Pensle med egg. Og stek på 200 grader i ca 15 minutter.
.
Denne oppskriften var rett og slett genial! Har aldri vært borti boller som er så enkle å trille ut. Og bollene ble fantastiske! Myke, luftige, deilige og helt perfekte.
Så da ble det fastelavenskos i heimen! Ser det ikke godt ut?
.



Skrevet 10.02.2013. Ligger i kategorien Oppskrifter. 2 kommentarer
4

I morgen skal vi endelig på ultralyd! Gleder meg kjempe mye til å se den lille og få en bekreftelse på at alt står bra til inne der. Og så er jeg jeg kjempe spent på om det er gutt eller jente. I utgangspunktet ønsket jeg meg jente, mens mannen min ønsket seg gutt. Men jeg har hatt en så sterk følelse av at det er en gutt gjennom hele graviditeten, at nå er vi liksom innstilt på det begge to. Vi har til og med klart å bli enige om et guttenavn. Siden mannen min kommer fra en kultur med sterke tradisjoner for hvilket navn man skal gi den førstefødte, trodde jeg det skulle bli kjempe vanskelig å finne et navn som både respekterer hans tradisjoner og som kan fungere i Norge. Men plutselig her en dag kom jeg på et navn fra hjemlandet hans som jeg synes er litt søtt. Og den kommende pappa tente øyeblikkelig på ideen. Så da har vi rett og slett komt frem til et kompromiss vi begge to kan være fornøyd med. Hvis det blir en gutt da vel og merke...

Håper bare babyen ligger slik at de klarer å se det på ultralyden!

Men du, hva bør jeg egentlig ha på meg på ultralyden? Den eneste buksa jeg får på meg, har jo et slikt høyt, elastisk graviditetsliv til oppundere puppene, og det er jo kanksje ikke så kjempe praktisk? Det andre klesplagget jeg bor i om dagen er en knelang ullkjole. Men det er vel strengt tatt ikke så mye mer praktisk det heller. Hva hadde du på deg på ultralyd?

 




Skrevet 10.02.2013. Ligger i kategorien Graviditet. 4 kommentarer
Sunniva Lykke

Jeg er ei 34 år gammel jente, gift med Mannen og mamma til verdens vakreste Thea som ble født juli 2013. Her skriver jeg om hverdagens små og store gleder, bekymringer, tanker, håp og drømmer. Velkommen til bloggen min!

hits