5

Da vi kom frem til sykehuset litt over kl 13, ble vi vist inn på en dagligstue mens vi ventet på jordmoren. Hun trodde nok fortsatt ikke at dette var alvor, og tok seg god tid. Men da en annen jordmor gikk forbi oss midt under en rie, ble de fortgang i sakene. Hun hentet  jordmoren vår, og vi ble vist inn på en fødestue. Fødestuene på ABC ligner egentlig mest på et stort hotellrom, med dobbeltseng, lenestoler, garderobe, minikjøleskap og eget bad. Det som gjør det til en fødestue, er det store badekaret i hjørnet, og en benk med jordmorutstyr i en krok. Rommet er egentlig ganske koselig, og befirende lite sykehusaktig. Dessuten er det god plass til å gå rundt og bevege seg.



Jordmor bad med legge med ned på senga, slik at hun kunne undersøke meg, og surprise, surprise, det var 3,5 cm åpning! Dermed var det bare å finne seg til rette på fødestuen. Siden det hadde funka så bra å lene seg over en stolrygg under riene hjemme, spurte jeg straks etter en prekestol å støtte meg på, men den var merkelig nok ikke behagelig i hele tatt. I stedet fant jeg en stilling knelende ved senga som funka på et vis. I mellomtiden fyllte mannen opp i badekaret. Men det varme vannet i badekaret var heller ikke så lindrende som jeg hadde trodd. Det hjalp kroppen å slappe av mellom riene, men selve riene virket vondere enn noen gang. Etterhvert fant jeg en stilling som ikke var helt uutholdelig, sittende på kne, fremoverbøyd over badekarkanten. Fortsatt var massasje det eneste som lindret smertene, så fikk nesten panikk hvis mannen ikke var parat til å massere meg så fort en rie nærmet seg. Må innrømme at på dette tidspunktet var riene mye vondere enn jeg hadde forestilt meg, og jeg ynket meg temmelig høylydt mens de stod på.

Etter ca en time kom jordmor tilbake for å se hvordan det stod til. Jeg følte jeg trengte en oppmuntring, og bad henne sjekke om det var noen fremgang. hun hadde ikke stor tro på det, men surprise, surprise, der var det allerede 7 cm åpning. Ikke rart riene hadde vært vonde! Den oppmuntringen kom godt med, for nå kom riene kastende nesten uten pause. Og etter nesten en halvtime syntes jordmor det virket som om jeg begynte å småpresse litt. Ny undersøkelse, og nå var det nesten full åpning. men hun mente fostervannet stengte for at hodet kom helt ned, så vi ble enige om at hun skulle ta vannet. For å få det til, måtte jeg ligge bakover under en rie, slik at hhun kunne komme til med "heklekroken". Jeg fikk nesten panikk av å ligge bakover under rien, men hun klarte å komme til, og dermed var det jordmoren sin tur å bli litt stressa. Fostervannet var nemlig misfarget.

Misfarget fostervann betyr at babyen har blitt stresset på grunn av ett eller annet, og må overvåkes nøye. I følge prosedyrene skulle jeg derfor straks ha blitt overført til vanlig fødeavdeling, men siden fosterlyden var fin og de mente jeg var klar til å presse, ble jordmoren og en annen jordmor som hadde kommet til, enige om at det ikke var noen vits i å flytte på meg. I stedet gjorde de sitt beste for at jeg skulle presse ut denne babyen så fort som mulig. Først ble jeg bedt om å legge meg på ryggen i senga, halvveis sittende bakoverlent på dyna. Men siden jeg fortsatt hadde litt panikk for å ligge bakover under riene, funka ikke det særlig bra. Så prøvde jeg å sitte på kne, fremoverlent over en saccosekk. Men den ble for flat, og jeg følge jeg ble for mye liggende. Instinktene mine ville at jeg skulle sitte på huk og presse, så jeg bad om å få prøve fødekrakken, men den var ikke jordmødrene så begeistra for, så de bad meg sitte på do i stedet. Det skulle visst ha ca samme effekt som å sitte på en fødekrakk. Men for meg ble det bare litt rart, og jeg fikk ikke til å presse ordentlig der heller. Alt i alt ble det ganske stressende og hektisk. Jeg klarte ikke å finne en stilling å presse ordentlig i - kanskje jeg var også litt ubevisst redd for å revne eller noe hvis jeg presset ungen ut for fort, så mulig underbevistheten holdt meg litt igjen også. Samtidig prøvde jordmødrene sitt beste for å oppmuntre meg til presse ungen ut så fort som mulig: "Press, press, bare én gang til! Bare èn gang til!". I starten trodde jeg at "bare én gang til" betydde at jeg ungen var omtrent ute, og det bare skulle en liten dytt til før fødselen var over. Men etter at jeg hadde presset i nesten en time, begynte jeg å miste troen på at jeg skulle klare å få ut denne ungen. Jordmødrene sa de kunne se hodet, men hver gang det var nesten nede, smatt det opp igjen.

Samtidig var mannen min blitt så redd for at dette skulle gå galt, at han måtte gå ut, og stod ute på gangen og felte sine modige tårer, stakkar. Han hadde lært om mekoniumaspirasjonssyndrom på skolen (noe som jeg heldigvis aldri hadde hørt om!), og var sikker på at babyen vår holdt på å dø.

Midt opp i dette ble jordmødrene mer og mer stresset over manglende fremgang, og jeg kjente på tidspresset. På toppen av alt ble riene bare svakere og svakere, og nå hadde jeg problem med å merke når jeg hadde rier. Til slutt ble det bestemt at jeg måtte overføres. Jeg fikk på meg en sykehusskjorte, og fikk støtte meg på en prekestol, mens jeg gikk gjennom gangen, til den andre avdelingen. Her ble jeg vist inn på et knøttlite sykehusrom, med en stor fødeseng mitt i rommet. Det var faktisk ganske deilig å komme opp i en tradisjonell fødeseng, med rygg som kunne reguleres, slik at jeg kom opp i nesten sittende stilling. Her ble jeg tatt i mot av en ny jordmor, som satte drypp for å forsterke riene, og elektrode på hodet til babyen for å overvåke henne bedre. Nå var jeg så sliten, at jeg faktisk spurte om det var mulig å få noe smertestillende, men det var selvsagt alt for seint. I stedet innførte hun noen endringer: når jeg presset måtte mannen min holde hodet mitt opp, slik at haka kom ned mot brystet. Instinktet mitt ville nemlig legge hodet bakover, og det gjorde vistnok pressingen mindre effektiv. På samme måte fikk jeg ikke lov til å skrike under riene (må innrømme at jeg hadde vært en ganske høylydt fødende *rødme,rødme*), men fikk beskjed om å holde pusten mens jeg presset for å kunne presse kraftigere. Men først når jeg fikk lov til å legge beine mot skuldrene hennes og sparke i fra mot henne, følte jeg at jeg fikk virkelig til å presse ordentlig. Men det hjalp dessverre forsvinnende lite, og det ble mer og mer klart for meg at jeg nok ikke ville klare å få presset ut denne babyen uten hjelp. Sugekopp hadde blitt nevnt, og jeg begynte nesten å håpe på at det skulle være redningen.

To timer etter at jeg begynte å presse, var det fortsatt ingen fremgang, og legen ble tilkalt. Plutselig ble rommet fullt av lege, overlege, barnepleier og koordinator. Legen gav beskjed om at jeg måtte sammarbeide med henne og presse når hun sa press, og puste når de sa pust. Men når det hele stod på klarte jeg ikke å få med meg om hun gav beskjed om det ene eller det andre. Jeg fikk lokalbedøvelse, sugekoppen ble satt, og plutselig merket jeg at hun klippet meg, men jeg var så desperat at jeg knapt nok brydde meg om det en gang. Men da hun begynte å dra i sugekoppen og jeg skulle presse, føltes det som om hele meg skulle revne, og jeg skrek som en gal, fikk kraftig kjeft fra overlegen, med beskjed om å teie still og presse ordentlig, og plutselig kunne jeg se et lite, blodig og blålig hode mellom beina mine. Hun var helt stille, og jeg kunne ikke se ansiktet hennes, så jeg visste ikke om hun levde eller var død. Sugekoppen ble fjærnet, og et press til, så fikk jeg henne plutselig opp på magen min. Det tok noen sekunder før hun begynte å skrike, så samtidig som jeg prøvde å holde henne, drev jordmor å frotere henne for å få liv i henne. Og etter noen nervepirrende sekunder gav hun endelig lyd i fra seg, og fikk hvile på magen min. Hun hadde hatt navlesnoren rundt halsen, og var ganske blå, men da hun åpnet sine store øyne og såg på meg, var alt i orden.

Først nå kom den nybakte pappaen inn igjen i rommet. Jeg overlot babyen til ham mens jeg ble kvitt morkaka. Etterpå fikk jeg henne tilbake på brystet mitt, mens legen sydde meg. Hun brukte 45 minutter på å brodere meg der nede, og nektet å si hvor mange sting det ble, så det var nok et realt klipp hun hadde gjort.

Det ble ikke akkurat den naturlige fødselen jeg hadde forestilt meg, men det var likevel ikke helt uutholdelig forferdelig heller. I etterkant har jeg snakket litt med forskjellige jordmødre om hvorfor jeg ikke klarte å presse henne ut selv, og jordmødrene på ABC tror det var en kombinasjon av at hun hadde navlestrengen rundt halsen og at navlestrengen var litt kort, som gjorde at den drog henne inn igjen, hver gang jeg nesten hadde presset henne ut. Det virker rimelig. Men jeg har også lurt på om formen på hodet hennes kan ha hatt noe å si - hun har et veldig langt bakhode, og jeg kan forestille meg at det faktisk lett kunne virke som en "mothake" på vei ned fødselskanalen. Dessuten tror jeg kanskje at alt stresset etter at de oppdaget misfarget forstervann gjorde at situasjonen ble litt oppkavet, og at det kan ha bidratt til at riene ble svakere. Alt i alt var det en fødsel som begynte fantastisk og endte ganske brutalt - men med et fantastisk resultat!

 

#fødsel #fødselhistorie #sugekopp

Skrevet 27.07.2013. Ligger i kategorien Fødsel. 5 kommentarer
0

Jeg våknet i 7 tiden om morgenen, med mensmurringer, og tenkte det var et bra tegn på at modningen gikk sin gang. Falt meg ikke inn at fødselen allerede var i gang, for jeg hadde jo ikke merket at slimproppen hadde gått en gang.

Etter en time begynte murringene å bli kraftigere, og da jeg gikk på do for tredje gang (føltes som jeg konstant måtte tisse), oppdaget jeg en liten blødning. Omtrent samtidig begynte murringene å komme mer i tak, og jeg fant ut det ville være en god ide å laste ned en rieteller app. Første måling med rietelleren viste 6 minutter mellom riene, som varte i ca 30 sekunder hver.

Først nå gikk det opp for meg at jeg faktisk skulle føde i dag. Og plutselig ble det veldig viktig å - du gjetter det aldri - vaske kjøkkenet! Har aldri før kjent en slik uimotståelig trang til å vaske. Så jeg vekslet mellom å skure kjøkkengulvet og springe inn i stua og trykke på rietelleren og puste meg igjennom riene.Klarte ikke sitte eller ligge under riene, men fant en posisjon stående mens jeg lente meg påen stolrygg som funka for meg. Mannen ble etterhvert en mester i å massere korsryggen samtidig som han la en lindrende hånd nederst påp magen, som begge deler hjalp kjempe mye mot smertene.

Når det var 4-5 minutter mellom riene, ringte jeg ABC og varslet de om at det var fødsel på gang. Siden riene ikke var så sterke enda, ble vi enige om å se det ann. Kl 12 var det fire minutter mellom riene, og de begynte definitivt å bli kraftigere -nå varte de ca ett minutt, og jeg syns det begynte bli på tide å rusle til sykehuset. Men jordmoren i andre enden av telefonen forklarte meg at hvis det bare var fem timer siden jeg kjente de første murringen, var det leeeeeenge igjen enda, sannsynligvis hadde jeg ikke begynt å få nooooen åpning, og det var absolutt iiiiiingen grunn til å komme inn. Midt i samtalen måtte jeg ta en pause fordi jeg fikk en rie, og da den var over sa jordmor tørt: var det rien din? Ja hvis det var allt, var det ingen rie å snakke om, nei! Så da gikk jeg med på å være hjemme en stund til.

En halvtime senere var det tre minutter mellom riene, og nå var de så vonde at jeg hadde problem med å puste meg gjennom dem. Ringte ABC for tredje gang, men denne gangen spurte jeg ikke om råd, bare kort og konsist opplyste om at det var tre minutter mellom riene og at vi kommer . Pluselig hadde jeg nemlig en følels av at dette begynte å haste litt. Hadde mildt sagt lite tålmodighet med mannen som somla rundt med å skifte klær, pakke tannbørste og bruke en evighet på å knytte skolissene. Men endelig kom vi oss ut dørene.

Siden vi ikke har bil, hadde jeg hele tiden vært fast bestemt på at jeg ville gå til sykehuset. Dels fordi jeg ikke ville være avhengig av andre eller involvere en vilt fremmende taxisjåfør i dette spesielle øyeblikket, og dels fordi det å gå til sykehuset på mine egne bein gav meg en følelse av mestring, styrke og å være i kontroll over situasjonen. Vanligvis tar turen bare 10 minutter, men denne gangen tror jeg vi brukte nesten tre kvarter. Hver gang jeg fikk en rie, stoppet jeg og klamret meg til mannen min, og så fort rien var over gikk vi videre. Må innrømme jeg var på nippet til å angre litt da jeg ble stående med en rie på midtrabatten midt i et digert  kryss, med biler, trikker og folk rundt meg på alle kanter. Men alt i alt syns jeg det var en perfekt måte å dra til sykehuset på.

Og hvordan det gikk der skal jeg skrive mer om i neste innlegg...

 

#fødselshistorie #fødsel #rier #jordmor #ABC

Skrevet 25.07.2013. Ligger i kategorien Fødsel. 0 kommentarer
12

Mandag kveld ble jeg mamma til ei nydelig lita jente. Fødselen starta som en drømmefødsel, og endte ganske brutalt - mer om det siden. La meg bare si det sånn; det er ikke godt å sitte om dagen. Bortsett fra det er idyllen fullkommen og vi koser oss med det lille vidunderet vårt. 

 

Skrevet 10.07.2013. Ligger i kategorien Fødsel. 12 kommentarer
0

Når jeg nå har fått tilbake troen på en naturlig fødsel igjen, har jeg begynt å tenke på at jeg gjerne vil ha noe musikk på føderommet. Jeg tenker vel særlig at det kan være beroligende og fint i starten av fødselen, og hvis ting drar litt ut. Så nå holder jeg rett og slett på å spikre sammen en spotifyliste. En del favorittsanger fra Queen og Mamas&Papas er selvskrevne - ikke på grunn av de symbolske artistnavnene, men fordi musikken gir meg en perfekt blanding av ro, harmoni og energi på en gang. Men hva mer skal jeg fylle lista med?

Noen som har noen gode forslag? Kriteriet er rett og slett at sangen skal gi en feelgood-følelse, harmoni og energi - uten å være spilt så mye at det blir en klisje.

Hadde noen av dere musikk i føderommet?

Hva hørte dere på?

Skrevet 11.06.2013. Ligger i kategorien Fødsel. 0 kommentarer
Sunniva Lykke

Jeg er ei 34 år gammel jente, gift med Mannen og mamma til verdens vakreste Thea som ble født juli 2013. Her skriver jeg om hverdagens små og store gleder, bekymringer, tanker, håp og drømmer. Velkommen til bloggen min!

hits