5

Da vi kom frem til sykehuset litt over kl 13, ble vi vist inn p en dagligstue mens vi ventet p jordmoren. Hun trodde nok fortsatt ikke at dette var alvor, og tok seg god tid. Men da en annen jordmor gikk forbi oss midt under en rie, ble de fortgang i sakene. Hun hentet jordmoren vr, og vi ble vist inn p en fdestue. Fdestuene p ABC ligner egentlig mest p et stort hotellrom, med dobbeltseng, lenestoler, garderobe, minikjleskap og eget bad. Det som gjr det til en fdestue, er det store badekaret i hjrnet, og en benk med jordmorutstyr i en krok. Rommet er egentlig ganske koselig, og befirende lite sykehusaktig. Dessuten er det god plass til g rundt og bevege seg.



Jordmor bad med legge med ned p senga, slik at hun kunne underske meg, og surprise, surprise, det var 3,5 cm pning! Dermed var det bare finne seg til rette p fdestuen. Siden det hadde funka s bra lene seg over en stolrygg under riene hjemme, spurte jeg straks etter en prekestol sttte meg p, men den var merkelig nok ikke behagelig i hele tatt. I stedet fant jeg en stilling knelende ved senga som funka p et vis. I mellomtiden fyllte mannen opp i badekaret. Men det varme vannet i badekaret var heller ikke s lindrende som jeg hadde trodd. Det hjalp kroppen slappe av mellom riene, men selve riene virket vondere enn noen gang. Etterhvert fant jeg en stilling som ikke var helt uutholdelig, sittende p kne, fremoverbyd over badekarkanten. Fortsatt var massasje det eneste som lindret smertene, s fikk nesten panikk hvis mannen ikke var parat til massere meg s fort en rie nrmet seg. M innrmme at p dette tidspunktet var riene mye vondere enn jeg hadde forestilt meg, og jeg ynket meg temmelig hylydt mens de stod p.

Etter ca en time kom jordmor tilbake for se hvordan det stod til. Jeg flte jeg trengte en oppmuntring, og bad henne sjekke om det var noen fremgang. hun hadde ikke stor tro p det, men surprise, surprise, der var det allerede 7 cm pning. Ikke rart riene hadde vrt vonde! Den oppmuntringen kom godt med, for n kom riene kastende nesten uten pause. Og etter nesten en halvtime syntes jordmor det virket som om jeg begynte smpresse litt. Ny underskelse, og n var det nesten full pning. men hun mente fostervannet stengte for at hodet kom helt ned, s vi ble enige om at hun skulle ta vannet. For f det til, mtte jeg ligge bakover under en rie, slik at hhun kunne komme til med "heklekroken". Jeg fikk nesten panikk av ligge bakover under rien, men hun klarte komme til, og dermed var det jordmoren sin tur bli litt stressa. Fostervannet var nemlig misfarget.

Misfarget fostervann betyr at babyen har blitt stresset p grunn av ett eller annet, og m overvkes nye. I flge prosedyrene skulle jeg derfor straks ha blitt overfrt til vanlig fdeavdeling, men siden fosterlyden var fin og de mente jeg var klar til presse, ble jordmoren og en annen jordmor som hadde kommet til, enige om at det ikke var noen vits i flytte p meg. I stedet gjorde de sitt beste for at jeg skulle presse ut denne babyen s fort som mulig. Frst ble jeg bedt om legge meg p ryggen i senga, halvveis sittende bakoverlent p dyna. Men siden jeg fortsatt hadde litt panikk for ligge bakover under riene, funka ikke det srlig bra. S prvde jeg sitte p kne, fremoverlent over en saccosekk. Men den ble for flat, og jeg flge jeg ble for mye liggende. Instinktene mine ville at jeg skulle sitte p huk og presse, s jeg bad om f prve fdekrakken, men den var ikke jordmdrene s begeistra for, s de bad meg sitte p do i stedet. Det skulle visst ha ca samme effekt som sitte p en fdekrakk. Men for meg ble det bare litt rart, og jeg fikk ikke til presse ordentlig der heller. Alt i alt ble det ganske stressende og hektisk. Jeg klarte ikke finne en stilling presse ordentlig i - kanskje jeg var ogs litt ubevisst redd for revne eller noe hvis jeg presset ungen ut for fort, s mulig underbevistheten holdt meg litt igjen ogs. Samtidig prvde jordmdrene sitt beste for oppmuntre meg til presse ungen ut s fort som mulig: "Press, press, bare n gang til! Bare n gang til!". I starten trodde jeg at "bare n gang til" betydde at jeg ungen var omtrent ute, og det bare skulle en liten dytt til fr fdselen var over. Men etter at jeg hadde presset i nesten en time, begynte jeg miste troen p at jeg skulle klare f ut denne ungen. Jordmdrene sa de kunne se hodet, men hver gang det var nesten nede, smatt det opp igjen.

Samtidig var mannen min blitt s redd for at dette skulle g galt, at han mtte g ut, og stod ute p gangen og felte sine modige trer, stakkar. Han hadde lrt om mekoniumaspirasjonssyndrom p skolen (noe som jeg heldigvis aldri hadde hrt om!), og var sikker p at babyen vr holdt p d.

Midt opp i dette ble jordmdrene mer og mer stresset over manglende fremgang, og jeg kjente p tidspresset. P toppen av alt ble riene bare svakere og svakere, og n hadde jeg problem med merke nr jeg hadde rier. Til slutt ble det bestemt at jeg mtte overfres. Jeg fikk p meg en sykehusskjorte, og fikk sttte meg p en prekestol, mens jeg gikk gjennom gangen, til den andre avdelingen. Her ble jeg vist inn p et knttlite sykehusrom, med en stor fdeseng mitt i rommet. Det var faktisk ganske deilig komme opp i en tradisjonell fdeseng, med rygg som kunne reguleres, slik at jeg kom opp i nesten sittende stilling. Her ble jeg tatt i mot av en ny jordmor, som satte drypp for forsterke riene, og elektrode p hodet til babyen for overvke henne bedre. N var jeg s sliten, at jeg faktisk spurte om det var mulig f noe smertestillende, men det var selvsagt alt for seint. I stedet innfrte hun noen endringer: nr jeg presset mtte mannen min holde hodet mitt opp, slik at haka kom ned mot brystet. Instinktet mitt ville nemlig legge hodet bakover, og det gjorde vistnok pressingen mindre effektiv. P samme mte fikk jeg ikke lov til skrike under riene (m innrmme at jeg hadde vrt en ganske hylydt fdende *rdme,rdme*), men fikk beskjed om holde pusten mens jeg presset for kunne presse kraftigere. Men frst nr jeg fikk lov til legge beine mot skuldrene hennes og sparke i fra mot henne, flte jeg at jeg fikk virkelig til presse ordentlig. Men det hjalp dessverre forsvinnende lite, og det ble mer og mer klart for meg at jeg nok ikke ville klare f presset ut denne babyen uten hjelp. Sugekopp hadde blitt nevnt, og jeg begynte nesten hpe p at det skulle vre redningen.

To timer etter at jeg begynte presse, var det fortsatt ingen fremgang, og legen ble tilkalt. Plutselig ble rommet fullt av lege, overlege, barnepleier og koordinator. Legen gav beskjed om at jeg mtte sammarbeide med henne og presse nr hun sa press, og puste nr de sa pust. Men nr det hele stod p klarte jeg ikke f med meg om hun gav beskjed om det ene eller det andre. Jeg fikk lokalbedvelse, sugekoppen ble satt, og plutselig merket jeg at hun klippet meg, men jeg var s desperat at jeg knapt nok brydde meg om det en gang. Men da hun begynte dra i sugekoppen og jeg skulle presse, fltes det som om hele meg skulle revne, og jeg skrek som en gal, fikk kraftig kjeft fra overlegen, med beskjed om teie still og presse ordentlig, og plutselig kunne jeg se et lite, blodig og bllig hode mellom beina mine. Hun var helt stille, og jeg kunne ikke se ansiktet hennes, s jeg visste ikke om hun levde eller var dd. Sugekoppen ble fjrnet, og et press til, s fikk jeg henne plutselig opp p magen min. Det tok noen sekunder fr hun begynte skrike, s samtidig som jeg prvde holde henne, drev jordmor frotere henne for f liv i henne. Og etter noen nervepirrende sekunder gav hun endelig lyd i fra seg, og fikk hvile p magen min. Hun hadde hatt navlesnoren rundt halsen, og var ganske bl, men da hun pnet sine store yne og sg p meg, var alt i orden.

Frst n kom den nybakte pappaen inn igjen i rommet. Jeg overlot babyen til ham mens jeg ble kvitt morkaka. Etterp fikk jeg henne tilbake p brystet mitt, mens legen sydde meg. Hun brukte 45 minutter p brodere meg der nede, og nektet si hvor mange sting det ble, s det var nok et realt klipp hun hadde gjort.

Det ble ikke akkurat den naturlige fdselen jeg hadde forestilt meg, men det var likevel ikke helt uutholdelig forferdelig heller. I etterkant har jeg snakket litt med forskjellige jordmdre om hvorfor jeg ikke klarte presse henne ut selv, og jordmdrene p ABC tror det var en kombinasjon av at hun hadde navlestrengen rundt halsen og at navlestrengen var litt kort, som gjorde at den drog henne inn igjen, hver gang jeg nesten hadde presset henne ut. Det virker rimelig. Men jeg har ogs lurt p om formen p hodet hennes kan ha hatt noe si - hun har et veldig langt bakhode, og jeg kan forestille meg at det faktisk lett kunne virke som en "mothake" p vei ned fdselskanalen. Dessuten tror jeg kanskje at alt stresset etter at de oppdaget misfarget forstervann gjorde at situasjonen ble litt oppkavet, og at det kan ha bidratt til at riene ble svakere. Alt i alt var det en fdsel som begynte fantastisk og endte ganske brutalt - men med et fantastisk resultat!

#fdsel #fdselhistorie #sugekopp

Skrevet 27.07.2013. Ligger i kategorien Fdsel. 5 kommentarer
0

Jeg vknet i 7 tiden om morgenen, med mensmurringer, og tenkte det var et bra tegn p at modningen gikk sin gang. Falt meg ikke inn at fdselen allerede var i gang, for jeg hadde jo ikke merket at slimproppen hadde gtt en gang.

Etter en time begynte murringene bli kraftigere, og da jeg gikk p do for tredje gang (fltes som jeg konstant mtte tisse), oppdaget jeg en liten bldning. Omtrent samtidig begynte murringene komme mer i tak, og jeg fant ut det ville vre en god ide laste ned en rieteller app. Frste mling med rietelleren viste 6 minutter mellom riene, som varte i ca 30 sekunder hver.

Frst n gikk det opp for meg at jeg faktisk skulle fde i dag. Og plutselig ble det veldig viktig - du gjetter det aldri - vaske kjkkenet! Har aldri fr kjent en slik uimotstelig trang til vaske. S jeg vekslet mellom skure kjkkengulvet og springe inn i stua og trykke p rietelleren og puste meg igjennom riene.Klarte ikke sitte eller ligge under riene, men fant en posisjon stende mens jeg lente meg pen stolrygg som funka for meg. Mannen ble etterhvert en mester i massere korsryggen samtidig som han la en lindrende hnd nederst pp magen, som begge deler hjalp kjempe mye mot smertene.

Nr det var 4-5 minutter mellom riene, ringte jeg ABC og varslet de om at det var fdsel p gang. Siden riene ikke var s sterke enda, ble vi enige om se det ann. Kl 12 var det fire minutter mellom riene, og de begynte definitivt bli kraftigere -n varte de ca ett minutt, og jeg syns det begynte bli p tide rusle til sykehuset. Men jordmoren i andre enden av telefonen forklarte meg at hvis det bare var fem timer siden jeg kjente de frste murringen, var det leeeeeenge igjen enda, sannsynligvis hadde jeg ikke begynt f nooooen pning, og det var absolutt iiiiiingen grunn til komme inn. Midt i samtalen mtte jeg ta en pause fordi jeg fikk en rie, og da den var over sa jordmor trt: var det rien din? Ja hvis det var allt, var det ingen rie snakke om, nei! S da gikk jeg med p vre hjemme en stund til.

En halvtime senere var det tre minutter mellom riene, og n var de s vonde at jeg hadde problem med puste meg gjennom dem. Ringte ABC for tredje gang, men denne gangen spurte jeg ikke om rd, bare kort og konsist opplyste om at det var tre minutter mellom riene og at vi kommer n. Pluselig hadde jeg nemlig en flels av at dette begynte haste litt. Hadde mildt sagt lite tlmodighet med mannen som somla rundt med skifte klr, pakke tannbrste og bruke en evighet p knytte skolissene. Men endelig kom vi oss ut drene.

Siden vi ikke har bil, hadde jeg hele tiden vrt fast bestemt p at jeg ville g til sykehuset. Dels fordi jeg ikke ville vre avhengig av andre eller involvere en vilt fremmende taxisjfr i dette spesielle yeblikket, og dels fordi det g til sykehuset p mine egne bein gav meg en flelse av mestring, styrke og vre i kontroll over situasjonen. Vanligvis tar turen bare 10 minutter, men denne gangen tror jeg vi brukte nesten tre kvarter. Hver gang jeg fikk en rie, stoppet jeg og klamret meg til mannen min, og s fort rien var over gikk vi videre. M innrmme jeg var p nippet til angre litt da jeg ble stende med en rie p midtrabatten midt i et digert kryss, med biler, trikker og folk rundt meg p alle kanter. Men alt i alt syns jeg det var en perfekt mte dra til sykehuset p.

Og hvordan det gikk der skal jeg skrive mer om i neste innlegg...

#fdselshistorie #fdsel #rier #jordmor #ABC

Skrevet 25.07.2013. Ligger i kategorien Fdsel. 0 kommentarer
12

Mandag kveld ble jeg mamma til ei nydelig lita jente. Fdselen starta som en drmmefdsel, og endte ganske brutalt - mer om det siden. La meg bare si det snn; det er ikke godt sitte om dagen. Bortsett fra det er idyllen fullkommen og vi koser oss med det lille vidunderet vrt.

Skrevet 10.07.2013. Ligger i kategorien Fdsel. 12 kommentarer
0

Nr jeg n har ftt tilbake troen p en naturlig fdsel igjen, har jeg begynt tenke p at jeg gjerne vil ha noe musikk p fderommet. Jeg tenker vel srlig at det kan vre beroligende og fint i starten av fdselen, og hvis ting drar litt ut. S n holder jeg rett og slett p spikre sammen en spotifyliste. En del favorittsanger fra Queen og Mamas&Papas er selvskrevne - ikke p grunn av de symbolske artistnavnene, men fordi musikken gir meg en perfekt blanding av ro, harmoni og energi p en gang. Men hva mer skal jeg fylle lista med?

Noen som har noen gode forslag? Kriteriet er rett og slett at sangen skal gi en feelgood-flelse, harmoni og energi - uten vre spilt s mye at det blir en klisje.

Hadde noen av dere musikk i fderommet?

Hva hrte dere p?

Skrevet 11.06.2013. Ligger i kategorien Fdsel. 0 kommentarer
Sunniva Lykke

Jeg er ei 34 r gammel jente, gift med Mannen og mamma til verdens vakreste Thea som ble fdt juli 2013. Her skriver jeg om hverdagens sm og store gleder, bekymringer, tanker, hp og drmmer. Velkommen til bloggen min!

hits