21

Tenkte jeg skulle ta en test, så jeg slipper å gå og tenke på dette mens jeg er på tur med jobben i helga. Men tror du ikke den dumme testen ikke engang virket! Ikke så mye som en kontrollstripe å se. Ikke har jeg tid til å gå og kjøpe en ny heller.Så nå lurer jeg ihvertfall på om jeg er gravid eller ikke. Fornuften min vet jo selvsagt egentlig at det er jeg ikke. Men noen ganger er det så innmari vanskelig for fornuften å bli hørt!

Uansett - siste gang jeg kjøper billigste merke i alle fall! Plutselig demrer det for meg hvorfor folk på film alltid kjøper mange om gangen av disse testene... Så that's the reason!

 

Skrevet 02.11.2012. Ligger i kategorien Barnløshet. 21 kommentarer
7

I går skulle jeg fått mensen. Det fikk jeg ikke. Tidenes pms, mensmurringer og alt som hører med. Men ingen mens. Slik var det  i juli da jeg faktisk var gravid også.

Bare sier det.

Likevel er jeg ganske sikker på at jeg ikke er gravid denne gangen, fordi jeg tror jeg hadde eggløsning på den siden siden som de fjernet egglederen. Så ingen grunn til å begynne håpe.

Men likevel...

Klarer ikke unngå tenke tanken. Tenk om......?

Skrevet 01.11.2012. Ligger i kategorien Barnløshet. 7 kommentarer
18

I dag var jeg hos fastlegen min, for en oppfølging etter alt som har skjedd. Jeg har en fantastisk fastlege som virkelig bryr seg, og hun mener det fortsatt er mye vi kan gjøre, selv om vi ikke kan få prøverør. For det første vil hun at jeg skal følges tett opp av en gynekolog, som kan hjelpe meg fastslå nøyaktig når jeg har eggløsning, og hvilken side som har eggløsning når (siden med eller uten eggleder). Dessuten mener hun hormonbehandlinger kan gjøre at vi lettere blir gravid på egenhånd.

Så nå har jeg rett og slett fått nytt håp! Kanskje det blir en liten baby på oss likevel...?






 

 

 

Skrevet 15.10.2012. Ligger i kategorien Barnløshet. 18 kommentarer
12

Denne uka har vi hatt besøk av søstra mi, hennes sjarmerende lille gutt og stadig voksende mage. Det viser seg at vi skulle hatt termin omtrent samtidig, hvis vi bare hadde fått beholde den lille spiren vår. Det er ordentlig hyggelig med besøk! Men samtidig kjenner jeg at det gjør litt vondt. Vi går og ser på mammaklær og barrnetøy, og jeg tenker at det skulle ha vært meg. Hun forteller om morgenkvalme og ultralyd, og jeg lurer på om jeg noen gang få oppleve det samme.

Operasjonssårene har grodd fint. Men den vonde knuten i mellomgulvet, smerten over at dette skjedde med meg, over at vi ble utsatt for alt dette, den vil ikke forsvinne. Det føles så urettferdig!

Vi har snakket om å skrive en formell klage til sykehuset, og kanskje et krav om pasientskadeerstatning også, men jeg er usikker på om det har noe for seg.

Skrevet 07.10.2012. Ligger i kategorien Barnløshet. 12 kommentarer
4




Som jeg skrev, ble jeg bare verre og verre etter spontanaborten. Sist mandag fikk jeg endelig komme til en sjekk på sykehuset, etter tidenes værste smerteannfall søndag kveld. Legen forsikret meg om at det var helt normalt å ha smerter og blødninger tre uker etter en SA, men siden jeg insisterte, skulle hun ta en UL av meg likevel. Resultatet viste en fire cm stor graviditet i egglederen og indre blødninger. Tre timer senere var jeg operert, fire arr rikere og en eggleder mindre.

Den siste uka har jeg brukt på å komme meg til hektene igjen fysisk og psykisk. Siden vi allerede har strevd i flere år for å bli gravid, og ikke får IVF, er det hjerteskjærende å få de allerede små sjansene til å bli gravid redusert med 50%.

Med ting litt på avstand, begynner jeg å få motet tilbake. Vi trøster oss med at det tross alt skal være fysisk mulig for oss å bli gravide på egenhånd. Samtidig ønsker vi prøve få IVF behandling i utlandet dersom vi ikke klarer det selv i løpet av ett år eller to. Er det noen som har erfaring med IVF behandling i utlandet når man er bærer av hepatitt B?

Skrevet 11.09.2012. Ligger i kategorien Barnløshet. 4 kommentarer
7

Den første uka etter spontantaborten gikk ganske bra. Etter et døgn var smertene borte, og jeg følte meg bedre og sterkere dag for dag. Etter ei uke tenkte jeg at nå var det over, og jeg kunne begynne å legge dette bak meg. Men på onsdag kom plutselig smertene tilbake. Jeg ringte sykehuset, med de sa det var helt normalt, og at jeg bare skulle ta masse smertestillende. På torsdag var jeg litt bedre, og klarte fem timer på jobb. Men på fredag måtte jeg dra hjem igjen etter to timer. Følte meg utrolig slapp og dårlig, og smertene ble bare verre og verre. Utpå kvelden var smerte nesten like ille som den kvelden jeg abortere. Det var så vondt at jeg låg og hylgrein. Ringte sykehuset igjen, men de sa det var utaktuelt å ta meg inn så lenge jeg ikke har feber. Og at smertene bare kom av at livmoren trekte seg sammen. Da jeg våknet i dag tidlig føltes det som en dampveivals hadde kjørt over magen min. Hver gang jeg trekker pusten dypt, er det som det går et spyd fra ribbeina og ned gjennom magen mot underlivet. Og den er så øm at et lite kjærtegn fra mannen min, føles som å bli bokset i magen. Men tross alt er det vel fremgang fra i går....

Noen som har noen råd eller erfaringer?

Skrevet 25.08.2012. Ligger i kategorien Barnløshet. 7 kommentarer
5
I dag hadde vi time på Rikshospitalet. Vi har fått innvilget tre forsøk med inseminasjon, mens vi venter på prøverørsbehandling. Og i dag skulle vi egentlig lært alt om hormonsprøyter og andre ting vi må vite før vi setter i gang. Vi var ganske spente på denne timen. Siden jeg akkurat har hatt en spontanabort regnet vi med at vi ikke kunne sette igang med inseminering umiddelbart. men vi var veldig usikre på hvor mye utsettelser det ville bli. Vi hadde sett for oss forskjellige senarioer, men ikke i vår villeste fantasi hadde vi sett for oss hva legen skulle si. Han innledet nemlig hele samtalen med; Jeg er redd jeg har dårlige nyheter....
Det viser seg at mannen min er kronisk bærer av hepatitt B. Dermed vil vi ikke kunne få noen som helst fertilitetsbehandling ved noe sykehus i Norge. Noen gang.
Jeg ble helt lamslått. Vi aner ingenting om hepatitt B, og drog sporenstreks hjem for å lese på Wikipedia. Fare for leversvikt og leverkreft - det er jo alvorlige greier. Men mest er jeg skuffa over at vi ikke kommer til å få hjelp til å lage en baby. Legen foreslo at vi kunne utforske mulighetene for å få hjelp i Sverige eller Danmark. Men jeg vet ikke... Akkurat nå virker det litt uoverkommelig...
Heldigivs vet vi jo at vi klarte å bli gravide sist måned. Så kanskje vi bare skal håpe og be om at vi klarer det på egenhånd en gang til? Og at vi klarer å beholde det denne gangen... Mirakler kan jo skje!
Skrevet 23.08.2012. Ligger i kategorien Barnløshet. 5 kommentarer
0
Da jeg mistet den lille spiren vår sist uke, var legevakten redd for at det kunne være graviditet utenfor livmoren. Jeg skremte de nok litt med å besvime og greier, så de sendte meg rett til Ullevål sykehus med ambulanse. Det har jo vært mye snakk om kaos på Ullevål etter sykehussammenslåingen, og det fikk jeg virkelig merke den natta.

Da ambulansen stoppet utenfor ambulanseinngangen til kvinneklinikken, var døra stengt. "Dette har jeg faktisk aldri opplevd før, så lenge jeg har jobbet som ambulansesjåflør", mumlet den ene sjåføren. "Men så har jeg jo bare jobbet her i 12 år..." De prøvde å ringe på en ringeklokke, men ingen svarte. I mens stod jeg der ute og frøs, og bare gjorde mitt beste for ikke å synke sammen på asfalten. De ringte til nødsentralen for hjelp, og minuttene sneglet seg avgårde. Akkurat da jeg fant ut jeg ikke klarte å holde meg på beina lengre, og la meg inn i ambulansen igjen, gikk døra opp. Jeg stablet meg på beina igjen, og ambulansepersonellet fulgte meg inn i resepsjonen. Men der var alt stengt. "Har de flyttet?" Ambulansemennene virket helt forvirret, og las på et oppslag på døra, før de konkluderte med at avdelingen tydeligvis har flyttet opp til andre etage.
Inn i heisen igjen, og lettelsen var stor når vi traff ei dame i hvit frakk i etasjen over. Men nei... "Her er det stengt! Vi tar ikke imot noen pasienter om natta - det har vi ikke gjort i hele sommer!" Sykepleiren var sint over at ambulansepersonellet ikke hadde fått med seg at avdelingen hadde vært nattestengt i to måneder, og ambulansepersonellet var forvirret, fordi legevakten tross alt hadde avtalt med legen på sykehuset at jeg skulle komme. Og mens de kranglet, måtte jeg stå i gangen, uten så mye som en pinnestol i sikte, og bare konsentrere meg om å holde meg på beina. Heldigvis hadde smertene begynt å avta noe, men jeg tror sykepleieren la merke til at jeg var ganske bleik om nebbet, så hun avbrøt kranglingen, og sa at avdelingen i 7. etasje nok kunne ta i mot meg.
Atter en gang inn i heisen. Og denne gangen fant jeg endelig en stol jeg kunne sette meg på, mens sykepleieren tok i mot meg, prøvde ta blodprøver, og fikk tak i legen. Endelig fikk jeg hjelp!

Men historien endte ikke der - dagen etter skulle jeg ringe til det oppgitte telefonnummeret for lit råd. (Siden jeg var helt i svime og ikke fikk med meg hva legen hadde sagt natta før.) Men da kom jeg frem til fødeavdelingen, og de kunne ikke si noe som helst om spontanabort. Og ikke visste hun hvor jeg skulle ringe heller. En halvtime etterpå ble jeg ringt tilbake av en sykepleier fra riktig avdeling. Nummeret jeg ringte var nok riktig - jeg måtte bare trykke 2 for å velge å snakke med sykepleier, å bare vente for "andre henvendelser" i håp om å få snakke med en ordentlig ekte lege, vil nemlig føre deg til føden. Det skulle jeg jo ha skjønt!

Jeg må understreke at både leger, sykepleiere og ambulansepersonell gjorde sitt beste for å hjelpe meg. Men mangelen på system, informasjon og kommunikasjon er skremmende! Som ambulansesjåføren sa; "Det var bra det ikke var en fødsel, for da hadde hun født ute på parkeringsplassen!!
Skrevet 22.08.2012. Ligger i kategorien Barnløshet. 0 kommentarer
2

Før jeg skulle ta Laparoskopi, leste jeg en del om andres erfaringer på nettet. Jeg ble relativt skremt av det jeg leste, og jeg syns ikke alt stemte med mine erfaringer. Siden det er ganske mange der ute som går igjennom en lap, tenkte jeg å skrive litt om hvordan jeg opplevde min operasjon på Ullevåll sykehus.

jeg møtte opp fastende tidlig om morgenen. Ble registrert i resepsjonen, og bedt om å vente på venterommet. Det var en annen dame som hadde time samtidig som meg, men siden vi var de første pasientene denne dagen, var ikke venterommet så fullt enda. Etter noen minutter kom en sykepleier og viste meg inn til en garderobe, hvor jeg skiftet til sykehusklær, og låste inn tingene mine i et skap. Jeg hadde ikke med meg innesko, men det gikk greit å gå på sokkene, med sånne blå sykehus-fothetter utenpå. På dette tidspunktet ble mannen min bedt om å gå - det er ikke plass til pårørende på avdelingen. Etterpå ble jeg bedt om å gå på do og avgi urinprøve i en kopp for graviditetstest, samt barbere meg nedentil, ned til sprekken. Fikk utdelt en barbermaskin som var enkel å bruke, men jeg syns det var klumsete å barbere meg på en liten do, og visste ikke helt hvordan jeg skulle unngå å søle hår på gulvet. (Pleier alltid å gjøre sånt i dusjen jeg - *rødme*)

Deretter tok jeg plass på venterommet igjen. Snart kom legen som skulle utføre inngrepet og snakket med meg, og forklarte litt om hva de skulle gjøre. Jeg ble kjempe glad for å se at det var samme gynekologen som jeg hadde vært hos på Rikshospitalet. Det fikk meg til å føle meg mye tryggere med en gang. Straks etter kom sykepleieren tilbake, og bad meg gå og tisse en siste gang, før jeg ble fulgt inn på operasjonsstua.

Operasjonsstua så typisk utrivelig ut, med masse teknisk utstyr. I midten av rommet stod en smal benk, med armbrett stikkende ut, omtrent som et kors. Det minnet i grunn mest om sånn benk jeg har sett på TV de bruker i USA når de henretter noen med giftsprøyte. Sånn rent bortsett fra gynekologibøylene i fotenden da... Men de hyggelige sykepleierene fikk meg likevel til å føle meg relativt trygg og tilpass. Jeg ble bedt om å sette meg på fotenden og ta av trusa. Deretter la jeg meg ned, armene ble festet ut til sidene på armbrettet, og jeg fikk veneflon. Og det er alt jeg husker! Før jeg våkner inne på oppvåkningen, av at sykepleierene holder på å koble meg av surstofftilførselen (?) og ber meg om å puste. Det føles som å bli vekket fra en tung søvn, og et lite øyeblikk skjønner jeg ikke hvor jeg er og hvorfor disse menneskene maser på meg. Men det tar bare et par sekunder, så jeg er våken og klar.

Jeg har ikke noe vondt når jeg våkner, men kroppen føles litt øm og utilpass.Jeg føler ganske raskt et desperat behov for å tisse, og blir fulgt ut på doen. Det er så vidt jeg klarer å subbe beina over gulvet, og jeg sjangler litt, men det går greit. Jeg må helt ut i gangen og forbi venterommet som er fullt av folk, til den samme doen som jeg brukte før operasjonen. Vell tilbake i senga, går det ikke mange minutter før jeg kjenner meg kjempe tissetrengt igjen. Samtidig har jeg en uro i kroppen som gjør det vanskelig å slappe av og ligge i ro med beina. Nå begynner oppvåkningen å bli gaske full (5-6 senger utenom meg) og sykepleieren har ikke tid til å følge meg ut, men jeg får lov til å gå aleine. Det går fint, og når jeg kommer tilbake får jeg noe beroligende mot uroen i kroppen, samt at de slutter å gi meg intravanøst veske, sånn at jeg ikke skal bli så tissetrengt. Etter dette føler jeg meg mye bedre, og slapper av, mens jeg venter på at legen skal komme og informere meg om operasjonen. Jeg får også litt mat, men det var typisk sykehus mat, tørt brød med pålegg, og ikke mye å skryte av.

Nå legen har vært der, har jeg vært på oppvåkningen i 2-3 rimer, og sykepleiren forslår at jeg kler på meg og drar hjem. Jeg ringer etter mannen min, og går ut i garderoben. Det er litt vanskelig å få på seg klærne selv, særlig å bøye seg ned for å ta på bukse, sokker o.l. Jeg klarer også å miste veska på gulvet, sånn at alt innholdet ble spredt utover gulvet, og jeg måtte bøye meg ned for å plukke opp. Da syntes jeg synd på meg selv, og skulle veldig ønske at enten mannen min eller en sykepleier kunne ha vært der og hjulpet meg, men det gikk da på et vis. Etterpå tar sykepleiren meg med inn på et lite rom for å snakke om hvordan jeg skal stelle sårene og slikt. Deretter ringer hun etter taxi til meg. Når jeg kommer ut i gangen, sitter mannen min og venter, og etter få sekunder er taxien der også.

i dagene som fulgte hadde jeg litt vondt i sårene når jeg skulle sette/legge meg ned, reise meg opp eller bøye meg. Jeg hadde også litt vondt når jeg gikk utendørs eller overanstrengte meg. Smertene var aldri sterke, men jeg var ganske trøtt og slapp, så jeg satt  stort sett og såg på TV de første dagene. Så lenge jeg satt i ro, hadde jeg ikke noe vondt i hele tatt.  Etterhvert fikk jeg vondt i ryggen av å være så mye i ro, så jeg prøvde å bevege meg mer. Jeg var sykemeldt i 5 dager, og det var godt. Jeg jobbet også litt kortere dager i uken etter, før jeg fikk kreftene tilbake for fullt. 

Sårene gror fint, jeg skiftet bandasje når jeg dusjet, men ellers gjorde jeg ikke noe med dem. Bandasjen var på i ca 2-3 uker, mest for å unngå at de skulle skrape mot bukselinningen. Det ble ikke noe arr.

Skrevet 06.08.2012. Ligger i kategorien Barnløshet. 2 kommentarer
0

Legen som utførte laparoskopien min, sa at ganske mange opplever å bli gravide i tiden rett etter en laparoskopi. Dette er den første syklusen etter inngrepet, og jeg er veldig spent. I følge kalenderen skulle mensen kommet i dag, men ingen tegn enda. Det blir spennende å se de neste dagene!

Skrevet 29.07.2012. Ligger i kategorien Barnløshet. 0 kommentarer
8

Siden legene ikke har funnet noe galt, lurer jeg litt på hvorfor vi ikke blir gravide. Og da dukker det opp noen spørsmål som det er litt pinlig å ta opp med en travel gynekolog. Det skyldes ihvertfall ikke at vi ikke prøver nok! Favoritten vår er å gjøre det dino-style.

Men jeg lurer lltt på om dette kanskje ikke er så effektiv stil for babylaging? Ting renner nemlig veldig fort ut igjen... Tror dere stilen har noe å si for om man blir gravid eller ikke?

En annen ting jeg lurer litt på, er om vi rett og slett gjør det for mye? Vi har liksom tenkt at dess oftere vi gjør det, dess større sjanse er det for at vi lykkes. Dess flere lodd dess større vinnersjanse, liksom. Da snakker vi 5-6 ganger i uka, og gjerne mer rundt eggløsning. Men i informasjonen fra Rikshospitalet står det at mannen ikke kan ha hatt utløsning minst 48 timer før en sædprøve. Betyr det at sædkvaliteten blir dårligere dersom vi gjør det for ofte? Kanskje vi rett og slett prøver for mye? Hva tror dere?

Er det noen andre som lurer på ting om babylaging som det er litt flaut å spørre gynekologen om?

Skrevet 28.07.2012. Ligger i kategorien Barnløshet. 8 kommentarer
Sunniva Lykke

Jeg er ei 34 år gammel jente, gift med Mannen og mamma til verdens vakreste Thea som ble født juli 2013. Her skriver jeg om hverdagens små og store gleder, bekymringer, tanker, håp og drømmer. Velkommen til bloggen min!

hits