0

Jeg blir helt fasinert av hvor glad Thea blir av å se at jeg ser på henne. Noen ganger prøver jeg å lure henne til å tro at jeg leker med henne på gulvet, selv om øynene mine egentlig streifer bort på pcen eller andre ting, men da begynner hun straks å sutre. Selv om hun ikke kan snakke enda, er det som om hele henne roper: Se på meg! Se på meg! Og når jeg lar øynene hvile på henne, ordentlig ser på henne, ansikt til ansikt, så responderer hun med verdens vakreste smil og jubler så ljomer mellom veggene. En sann glede over å bli sett.

Det får meg til å tenke på at vi voksne også i grunn har dette grunnleggende behovet for å bli sett. Lagt merke til. Å få en annerkjennelse bare på at vi er til.

Da mannen min flyttet til Norge, er dette en av de tingene han syntes var mest vanskelig. Han følte seg usynliggjort. Oversett. Avvist. Ingen snakket til ham, eller hilste på ham. Når han traff på noen som han kjente igjen fra høyskolen på gata, var det naturlig for ham å hilse og slå av en prat. Men i stedet opplevde han at disse såg rett frem som om de ikke såg eller hørte ham. Hans "Hi, how are you?" ble møtt med total taushet og bortvente blikk. I Oslo snakker man ikke med fremmede. Og fremmed er man ganske lenge.

Kansje du vet om noen som trenger å bli sett? Noen som trenger at du tørr å møte blikket, se dem, og si hei?

 

 

#se #baby #glede #nyinorge #åblisett #mammablogg #innvandrer #hverdag

Skriv en kommentar



Sunniva Lykke

Jeg er ei 34 år gammel jente, gift med Mannen og mamma til verdens vakreste Thea som ble født juli 2013. Her skriver jeg om hverdagens små og store gleder, bekymringer, tanker, håp og drømmer. Velkommen til bloggen min!

hits